Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det internasjonale systemet har også tidligere stått overfor revolusjonære stormakter med mål om å endevende internasjonal politikk. Kommunistiske Sovjetunionen er det ferskeste eksemplet; Nazi-Tyskland var dets forløper. For litt over to hundre år siden representerte Frankrike, etter revolusjonen i 1789, en lignende trussel.

Felles for alle tre var at de opererte i et system der det også fantes andre, likeverdige stormakter hvis naturlige reaksjon var å søke å demme opp for – det vil si balansere – den revolusjonære makten. I alle tre tilfellene lyktes dette. 

Det tok litt over 20 år å beseire revolusjonære Frankrike; et knapt tiår å utradere den tyske trusselen; og vel halvannen generasjon å presse Sovjetunionen til kollaps.

Makt og intensjoner

Men maktmessig er USA i en egen klasse. På hjemmebane blir administrasjonens makt og revolusjonære mål i noen grad begrenset eller balansert av et tross alt (foreløpig?) nokså robust institusjonelt rammeverk.

Internasjonal politikk er derimot et selvhjelpssystem der makt, i utgangspunktet, kun kan begrenses hvis en tilstrekkelig motmakt eksisterer og mobiliseres. Man kan nemlig aldri være trygg på at makt avgrenses av institusjoner, normer, verdier eller internasjonal rett. 

Makt må møtes med makt; makt må altså balanseres.

Ubalansert makt

Vestlige land har vært vant til et USA som har sett seg tjent med å understøtte en verdensorden preget av nokså klare spilleregler. Unntakene har vært mange og hykleriet påtagelig, men hovedtendensen har i alle fall vært at USA har vektlagt betydningen av internasjonal rett, institusjoner, (relativ) frihandel og kollektiv sikkerhet. 

Hva hegemoner angår, har USA (for Europa) i lang tid vært det klart minst dårlige alternativet.

Men der relativ makt normalt er et svært slitesterkt fenomen, kan mål og intensjoner endre seg raskt og brutalt. Ubalansert makt er derfor alltid potensielt livsfarlig for andre stater, inkludert for supermaktens allierte. Det er en skjebnens ironi at den som kanskje har satt best ord på dette, er Europas langvarige nemesis, Russlands president Vladimir Putin.

Putins tale ved sikkerhetskonferansen i München i 2007 har oppnådd herostratisk berømmelse, om enn muligens av feil årsaker. Hovedbudskapet hans har nemlig stort sett blitt ignorert: 

En såkalt unipolar (hegemonisk) verden med ett makt- og beslutningssentrum er en verden som er skadelig («pernicious») for alle andre stater i systemet – og sågar også for hegemonen selv, som ødelegges innenfra.

USA nye utenrikspolitikk

USA har snudd om nær 180 grader i utenrikspolitiske mål og intensjoner. Med mindre også europeiske land har gjort, eller er i ferd med å gjøre, en lignende kuvending, er Europas og USAs mål nå nær diametralt motsatte.

USA trekker seg ut av en rekke internasjonale organisasjoner og institusjoner. USA oppretter et fredsråd som skal erstatte FN og der makten konsentreres i den amerikanske presidentens egne hender. USA innfører vilkårlige og hyppige tollbarrierer mot allierte og ikke-allierte og tar i samme åndedrag farvel med frihandelsprinsippet. USA bomber Iran (og Jemen). USA angriper Venezuela, kidnapper presidenten og tar ubeskjedent kontroll over offerets oljeforekomster.

Like ubeskjedent vedkjenner USA seg at det ikke finnes andre begrensninger på landets adferd enn presidentens egen moral. USA understøtter Israels folkemord i Gaza. USA hudfletter europeiske allierte, spår kontinentets undergang («civilizational erasure») og blander seg – igjen ubeskjedent – inn i europeisk politikk og europeiske valg. 

USA går til handelskrig med Canada, ansporer uavhengighetsbevegelser i canadiske provinser og erklærer at nabolandets naturlige fremtid er som USAs 51. delstat. USA heller mot å støtte Russland i krigen mot Ukraina.

Krigen om Grønland

Og USA truer med å invadere Grønland dersom Danmark, formelt USAs nære allierte, ikke overgir øya frivillig. På sin side forbereder Danmark seg på forsvarskrig. Dette er en kjøligere parallell til Hitlers lignende trusler fra 1938 om å invadere Tsjekkoslovakia dersom han ikke ble gitt en bit av småstaten. Hitler fikk sin bit. USA har foreløpig ikke fått sin bit.

For det er som kjent grønlandkonflikten som til slutt har generert noe som ligner på motstand – eller gryende balansering – fra europeiske land. De andre elementene fra listen over USAs utenrikspolitiske handlinger har i høyden frembrakt dulgt hoderysting – men mest av alt applaus, ettergivenhet, bortforklaringer, rasjonaliseringsforsøk eller en serie med penible smiskerunder.

les også:

Grønland tilhører grønlenderne

Grønlandspørsmålet kan fort ende på samme eller verre måte. Den grunnleggende holdningen er fremdeles at USA «må gis» noe, så som utvidede amerikanske baserettigheter eller endog mindre «lommer» med territorium underlagt amerikansk suverenitet og militær kontroll.

Å invitere USA til å øke sitt militære nærvær på en øy som USA utvilsomt ønsker å annektere, om nødvendig ved bruk av militær makt, vil representere et enormt og formodentlig irreversibelt feilsteg. Man bør ikke slippe reven inn i hønsegården.

Den miserable europeiske slaven

Men dette kan utmerket godt være det som til slutt skjer. Europa mangler selvtillit og selvrespekt (og selvsagt også en del militære kapabiliteter). Ryggmargsrefleksen i Europa er fremdeles å behandle USA som en kritisk viktig, nær, om enn litt midlertidig fortapt eller forvirret, venn og alliert som kan og bør og må gis nok til at vennskapet består.

• Les også: Dette kan være Trumps plan forå knytte Grønland til USA, ifølge forsker
• Les også: Slik kan EU og Norge svare hvis han ombestemmer seg igjen

Fremdeles er man langt fra bevisst at man allerede har fått endret sin status, for å låne noen ord fra Belgias statsminister Bart De Wever, fra lykkelig vasall til miserabel slave.

Denne bevisstheten virker også å være fraværende hos norske myndigheter. Disse er jo da også programforpliktet til å holde fast ved bildet av at «USA er Norges viktigste allierte» og at vi har «en kollektiv forsvarsavtale hvor det er en for alle og alle for en», som forsvarsminister Tore O. Sandvik nylig stadfestet.

NATO har avgått ved døden

Forsvarsgarantier er alltid produkter av to størrelser: kapabiliteter (det vil si evne) og vilje (det vil si intensjoner). USAs kapabiliteter er det ingen tvil om. Den politiske viljen er det for så vidt også liten tvil om – men den virker i motsatt retning, for den er nær null.

USAs strategiske mål sammenfaller ikke med USAs alliertes mål. USAs bredere utenrikspolitiske mål og handlinger sammenfaller ikke med USAs alliertes mål og handlinger. Og dermed blir USAs alliansetroverdighet noe i nærheten av null. NATO, som vi har lært å kjenne det, er ikke i ferd med å dø; NATO har allerede avgått ved døden.

En historisk kamp mot potensielle hegemoner

Faglig sett er det som skjer uhyre interessant. Ubalansert makt (eksistensen av reelle eller potensielle hegemoner) er altså det farligste som finnes. I klassisk geopolitisk analyse er kampen mot og strategien overfor slike stater en rød tråd. Men den antatte trusselen har bestandig befunnet seg på det eurasiske superkontinentet.

På 1900-tallet var dette, i tur og orden, Keiser-Tyskland, Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Fra tidligere tidsepoker kan man regne Frankrike i revolusjonstiden (1792-1815) og under Ludvig XIV (cirka 1667-1714), og formodentlig også Karl Vs habsburgske imperium (cirka 1519-1556). 

Alle disse potensielle hegemonene, altså stater med reelt potensial til å kunne dominere Europa og verden, ble forsøkt stoppet eller balansert, som regel med hell, av varierende konstellasjoner av større og mindre land.

Balanseringskoalisjonenes kjerne har gjerne vært oversjøiske stater eller land i Eurasias ytterkanter (med England/Storbritannia som det eneste nokså permanente elementet).

Makt, geografi og intensjoner

Men i det minste i det eurosentriske verdensbildet har en oversjøisk makt som USA aldri blitt gjenstand for lignende trusseloppfatninger. For å låne fra Stephen Walt, en nestor i internasjonal politikk-faget: Vurderinger av den trusselen en annen stat representerer, er en funksjon av tre størrelser: (militær) makt, geografi og intensjoner.

USAs militære makt er uten historisk sidestykke. Men den geografiske plasseringen til USA, adskilt fra Eurasia av to verdenshav, demper rimeligvis insentivene og mulighetene til territoriell ekspansjon i, og aggressive handlinger mot, Europa og andre steder på superkontinentet. 

Kombinasjonen av USAs makt og beliggenhet og (periodevis) ikke-aggressive intensjoner, i det minste hva Europa angår, har i mange generasjoner gjort landet meget attraktivt som alliert for mindre stater, som i større grad har fryktet nærliggende landmakter.

les også:

Kommer USA eller Russland til å prøve å ta Svalbard? – Med Trump vet man selvfølgelig aldri

Den samme kombinasjonen av makt, geografi og intensjoner har naturlig gjort Russland til den vedvarende største sikkerhetsbekymringen for europeiske stater, selv om Russland i dag neppe utgjør noen hegemonisk trussel.

Kinas makt øker gradvis, men geografien (beliggenheten) gjør at landet ikke utgjør noen åpenbar, betydelig trussel for europeiske stater. Og hva intensjoner angår, er Kina nå i alle fall en langt mer plausibel understøtter av en levelig og levedyktig global orden enn det USA er. Kina er også selve nøkkelen til balanseringen av USA.

Suverent mektigst er uansett USA. Geografiske realiteter modererer fremdeles noen av de negative effektene for Europa. Men det er USAs intensjoner som utgjør det variable, og nå avgjørende, elementet i ligningen. Disse har endret seg nokså fundamentalt. USA er nå en trussel for Europa – og for en rekke andre stater og nasjoner. Ubalansert makt er og forblir det farligste som finnes i internasjonal politikk.

les også:

USAs makt er mer begrenset enn den ser ut

Aktuelt på forskersonen:

Selvmordstallene i Grønland er blant de høyeste i verden

ICE-drapet: Ligner vill vest-rettferdighet