Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en nylig publisert kronikk på Forskersonen om maktbalanse i internasjonal politikk, forstår professor Jo Jakobsen makt i hovedsak som militært og økonomisk voldspotensial. Dette perspektivet har dype røtter i statsvitenskap, men gir et begrenset bilde av hvordan stabilitet faktisk oppstår - og hvorfor den ofte bryter sammen. 

Skal vi forstå maktens virkemåte, må vi se forbi enkeltaktørers styrke og rette blikket mot de maktfigurasjonene aktører inngår i, og som både muliggjør og begrenser handling.

Her er den tyske sosiologen Norbert Elias fortsatt uvanlig relevant.

Voldsmonopol - men ikke som despoti

Elias viser hvordan framveksten av den moderne staten i Europa var nært knyttet til etableringen av et monopol på legitim vold. I Frankrike innebar dette at kongehuset gradvis la rivaliserende adelige maktsentra under seg. Prosessen var ikke fredelig; vold var en nødvendig del av konsolideringen.

Likevel endte dette ikke i despoti. Grunnen er avgjørende for dagens analyser: Kongens makt var ikke autonom. Den hvilte på en bestemt fordeling av makt i samfunnet, og måtte kontinuerlig balanseres for å kunne bestå.

Den rojale mekanismen: makt gjennom balansering

Elias beskriver denne dynamikken som den rojale mekanismen. Kongens posisjon var avhengig av to samfunnsgrupper med motstridende interesser: den tradisjonelle krigeradelen og det fremvoksende borgerskapet.

Adelen ble fratatt sin militære selvstendighet og trukket inn i hoffet, der rivalisering i økende grad ble kanalisert gjennom rang, etikette og symbolsk prestisje. Borgerskapet finansierte staten og fikk adgang til administrasjonen, men uten direkte kontroll over voldsmakten.

Kongen hersket ved å balansere disse gruppene mot hverandre, slik at ingen av dem kunne dominere alene. Absolutt makt var dermed i praksis et stabilt balansepunkt i en bestemt maktfigurasjon - ikke grenseløs handlefrihet.

Makt som relasjon, ikke bare vold

Dette bryter med forestillingen om at makt alltid må balanseres av ytre motmakt. Hos Elias er poenget ofte det motsatte: stabilitet oppstår når voldspotensial trekkes tilbake og erstattes av institusjoner, normer og selvkontroll.

Det samme perspektivet finner vi hos den franske stjernesosiologen Pierre Bourdieu, som viser hvordan makt kan være symbolsk og relasjonell. Dette kan illustreres ved at et spedbarn har makt over sine foreldre - ved avhengighet, forventninger og affekt. Makt ligger i relasjonen, ikke i rå styrke alene.

Den rojale mekanismen i dagens USA: MAGA mot Fortune 500

Overført til dagens USA kan den rojale mekanismen gjenkjennes i spenningen mellom to maktblokker som ingen politisk leder kan ignorere - og som ingen kan styre alene.

På den ene siden står MAGA-bevegelsen: et bredt, demografisk forankret velgergrunnlag som bærer en uforholdsmessig stor del av kostnadene ved USAs globale rolle. 

Dette gjelder stagnert reallønn og offentlig gjeld - og ikke minst de menneskelige kostnadene ved langvarige militære engasjementer. Det er denne gruppen som har gitt politisk gjennomslag for slagord som «America First» og kravet om å avslutte USAs «evige kriger».

På den andre siden står næringslivet, grovt representert ved Fortune 500 og finansielle eliter. Denne blokken har hatt stor nytte av USAs globale dominans: åpne markeder, sikre handelsruter, dollardominans og et internasjonalt system der amerikansk makt fungerer som siste garantist. For denne gruppen er stabilitet, forutsigbarhet og tilgang til globale ressurser avgjørende.

Den politiske makten i USA oppstår i spennet mellom disse to blokkene.

Som i det franske eneveldet kan ingen av dem dominere alene. Næringslivet mangler demokratisk legitimitet til å diktere politikk direkte; velgerbasen mangler kapital, administrativ kapasitet og institusjonell kontroll. 

I denne sammenhengen fungerer Donald Trump som en monarkisk balanseringsfigur, som opprettholder sin posisjon ved å spille de to maktblokkene mot hverandre. Dette er en moderne variant av den rojale mekanismen.

Konsekvensen: begrenset maktbruk

Denne maktfigurasjonen forklarer hvorfor USAs maktutøvelse ofte fremstår selvmotsigende. Dersom politikken utelukkende ble styrt av næringslivets interesser, ville landet i større grad kunne bruke militærmakt til å sikre ressurser og etablere asymmetriske avtaler med underordnede stater. 

Men en slik strategi kolliderer med velgergrunnlaget som finansierer og bemanner disse krigene - og som i økende grad avviser dem.

Resultatet er et strukturelt spenn: USA kan true, presse og demonstrere styrke, men har stadig vanskeligere for å konsolidere varig dominans gjennom direkte vold. Begrensningen er ikke først og fremst moralsk eller juridisk, men sosiologisk.

Makt som balansegang

Ubalansert makt kan være farlig. Men like risikabelt er det å analysere makt som om den utelukkende besto av voldspotensial. Elias' perspektiv minner oss om at det avgjørende spørsmålet sjelden er hvem som har mest makt, men hvordan makten er distribuert, hvem som bærer kostnadene - og hvilke balanser som holder maktfigurasjonen sammen.

I dagens USA ligger denne balansen ikke primært i ytre rivaler, men i den indre spenningen mellom et globalt orientert næringsliv og en velgerbase som ikke lenger er villig til å betale prisen for imperiet.

Aktuelt fra forskersonen:

Husk ofrene i Epstein-saken

En av tre mener man må være født i Norge for å være norsk