Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Grønland har de siste årene blitt diskutert i forbindelse med sikkerhetsspørsmål og vært gjenstand for strategisk stormaktspolitikk. Kart, baser og mineraler dominerer overskriftene.

Men midt i denne oppmerksomheten fra mediene finnes et annet spørsmål som sjelden får plass: 

Hva skjer med Grønlands folkehelse og grønlendernes tillit overfor verden for øvrig? Hvilken legitimitet som eget folk kjenner de når de samtidig bærer på en felles kolonihistorie – og blir gjenstand for økt geopolitisk press?

Rammer unge hardest

Selvmord i Grønland er fortsatt blant de mest utbredte i verden. Den årlige selvmordsraten har i flere tiår ligget rundt 70–100 per 100 000 innbyggere, altså omtrent 5–10 ganger høyere enn i Skandinavia. 

Det rammer særlig unge – spesielt unge menn i begynnelsen av tjueåra og unge kvinner så unge som 15–19 år. 

Det er også store geografiske forskjeller: lavest i hovedstaden Nuuk og høyest i de minst befolkede områdene, særlig i Øst-Grønland og i Avanersuaq lengst nord.

Urfolk særlig utsatt

Urfolkstudier i arktis, inkludert inuit i Grønland, Canada og Alaska, og samer i Sápmi, peker ofte på kolonisering og ettervirkningene av den som en overordnet forklaringsramme for hvorfor urfolk er særlig utsatt for selvmord. 

Det handler om tap av og brudd med kultur og sosiale relasjoner. Det innebærer språk, kulturelle praksiser, tilhørighet og mangel på fellesskap - og om hvordan sosial og økonomisk marginalisering kan forsterke sårbarhet over generasjoner. 

Tvangsflyttingene i forbindelse med etableringen av den amerikanske basen etter andre verdenskrig, «Thule Air Base» (i dag Pituffik) er ett konkret eksempel på såkalt «forced relocations» som kan rive opp familier, lokalsamfunn og trygghet. 

I samiske områder har fornorskingspolitikk, internatsystemer og språkforbud vært andre historiske mekanismer som har påvirket identitet, relasjoner og psykisk helse.

Nytt liv i kulturen

Dette skiller seg fra mye forskning i den vestlige majoritetsbefolkningen, der selvmordsrisiko oftere forstås primært gjennom psykiatriske diagnoser på individnivå. 

I urfolkskontekster ser vi oftere at sosiale belastninger og strukturelle forhold står sentralt: utrygge oppvekstvilkår, vold og overgrep, konfliktfylte relasjoner, bosteds- og utdanningsrelatert separasjon, fattigdom, arbeidsledighet, begrenset tjenestetilgang og ofte også rus. 

Poenget er ikke at psykisk sykdom er irrelevant, men at forebygging må favne bredere: både reparere og styrke det som ble svekket.

Derfor handler mye av dagens psykososiale og politiske arbeid om å bygge opp igjen det som ble tapt. Det gjøres gjennom kulturell revitalisering – å gjøre språk og kultur til ressurser – og å fremme stolthet, tilhørighet og mening i egne røtter og fellesskap. 

Når mennesker får flere arenaer hvor de kan høre til – i familie, lokalsamfunn og kultur – styrkes også livsmot og beskyttelse mot selvmord. Det er nettopp det min forskning forteller meg.

Forebyggende kurs mot selvmord

I dag arbeides det systematisk og praksisnært med selvmordsforebygging i Grønland. Ute i kommunene, tett på hverdagslivet. 

Jeg har, i samarbeid med kommuner og lokale aktører, reist langs kysten og holdt forebyggende kurs mot selvmord i alle landets kommuner, der over tusen grønlendere har deltatt.

Kursene er konkrete og handlingsrettede. Vi fokuserer blant annet på å tørre å spørre direkte om selvmordstanker, gjenkjenne faresignaler, møte skam og tabu på en trygg måte, lage en enkel sikkerhets-/mestringsplan, mobilisere nettverk rundt personen og sikre videre hjelp og oppfølging. 

Vi har også kurset ansatte i lavterskeltilbud/hjelpelinje, slik at flere kan gi trygg og kompetent støtte når det trengs, døgnet rundt.

Kursledere med egne erfaringer

I Grønland er kurslederne sjelden «bare» fagpersoner. Mange bærer egne erfaringer: som pårørende til selvmordstanker eller -forsøk i nære relasjoner, som etterlatte etter selvmord. Noen har selv vært i selvmordskrise. 

I etterkant av kursene har flere kommet til meg og fortalt hvordan de i møte med andre og med konkrete verktøy har begynt å bygge opp livsmot igjen. Deres fortellinger gir meg håp, og det var nettopp derfor jeg bestemte meg for å omsette denne kunnskapen inn i forskning.

I dette nasjonale arbeidet med forebygging har vi erfart noe viktig: Mennesker i krise ønsker sjeldent å dø. De ønsker å komme bort fra en smerte som oppleves uutholdelig. Derfor er det en dårlig tilnærming å trøste bort problemene deres. Snarere er det viktig å anerkjenne og bekrefte det forferdelige de blir utsatt for i livet. At noen tør å bli i det vanskelige sammen med dem.

Det har terapeutisk effekt å bli møtt og sett og forstått.

Allmenne behov og forebygging

Tross kursene og alt vi har lært mangler vi fortsatt mye kunnskap om hva som virker beskyttende mot selvmord i grønlandsk sammenheng, men også i øvrige nordiske land.

Derfor har jeg intervjuet 36 grønlandske informanter i forbindelse med min doktorgrad. Alle informantene er bosatt i Grønland og har overlevd selvmordsforsøk. I dag trives de i livene de lever.

Prosjektet hadde et enkelt, men avgjørende spørsmål: Hva var det som hjalp dere fra krise til trivsel?  I intervjuene gikk noen tema igjen. De jeg snakket med sa at det følgende var og er viktig for dem:

• Relasjoner og menneskelig nærvær: et menneske som lytter uten å dømme, bli møtt som menneske og ikke som en diagnose, trygge og stabile voksne, venner og støttende nettverk.
• Fellesskap og det å være til nytte: å være inkludert, ha en plass i lokalsamfunnet, få bidra ikke bare «bli hjulpet».
• Naturens helende kraft: ro og stillhet i fjell og ved havet, meningsfulle aktiviteter som kor, jakt og naturen som støtte til balanse i kropp og sinn.
• Kultur, språk, identitet og røtter: å kunne uttrykke seg på eget språk, møte kulturelt relevant hjelp som shamanisme, eller alkoholsbehandling, og finne styrke i fortellinger, tradisjoner og grønlandsk litteratur.
• Vendepunkt og mening: å erkjenne problemer, tørre å søke hjelp, og gradvis skape en ny forståelse av seg selv etter kriser. Dette er allmenne, universelle behov, men de får en særlig tyngde i Grønland fordi belastningene ofte er både nære og strukturelle. 

Avstandene er store, tjenestene kan være sårbare, og mange lever i små samfunn der alle kjenner alle, noe som kan gi solid støtte, men også gjøre det vanskelig å be om hjelp når skam og tabu står i veien. 

Livsmot og tilhørighet

Å få dekket de overnevnte behovene bygger det som kan kalles livsmot, en tro på et liv med en fremtid. Livsmot bygges eller brytes i rammene mennesker lever i. 

Når informantene fortalte om hva som faktisk hjalp dem ut av selvmordstanker og tilbake til et liv de ønsker å leve, vendte de alltid tilbake til de samme grunnleggende mekanismene: relasjoner, fellesskap, natur og kultur.

For det andre handler livsmot om fellesskap og betydning. Mange beskriver et vendepunkt hvor de gikk fra å bare motta hjelp til å bidra og være til nytte for å løse små eller større oppgaver. Det ga dem verdighet, ansvar og en opplevelse av å ha en plass i livet. 

Grønlands natur er også viktig, som et sted for regulering og ro, der stillhet, rytme og meningsfulle aktiviteter kan bidra til balanse i kropp og sinn. For flere er fjell og hav, jakt og fiske, turer eller andre konkrete gjøremål praktiske erfaringer som lar dem puste, finne fotfeste og hente seg inn. Det er ikke bare romantiske bilder. 

Tilhørighet gir legitimitet 

Livsmot handler om kultur, språk, identitet og røtter: å kunne uttrykke seg på eget språk, å bli møtt med kulturelt relevant støtte, som det å anerkjenne at grønlenderne som folk har kollektive traumer fra koloniseringen. 

Felles fortellinger, tradisjoner og grønlandske referanserammer gir styrke. Fra forebygging mot selvmord vet vi også at tilhørighet ikke bare er fint å ha, det er beskyttende. Når mennesker føler seg fremmede i eget liv eller eget land, svekkes beskyttelsen. 

Når Grønland omtales uten at grønlendere nevnes, eller når komplekse samfunnsutfordringer forklares med stereotype fortellinger, påvirker det noe mer enn folkets omdømme. 

Det påvirker nettopp følelsen av tilhørighet og legitimiteten negativt. Det svekker opplevelsen av å bli forstått, tatt alvorlig og møtt med respekt. 

Derfor er offentlig dialog på et høyere nivå en del av forebygging mot selvmord. Vi trenger samtaler som fremmer håp og heling, ikke retraumatisering. 

Vi trenger mer presisjon, mer lytting og mer kunnskap om hva som faktisk virker, slik mennesker med levd erfaring beskriver det. 

Hvis Grønland nå skal diskuteres som geopolitikk, bør vi samtidig tåle å diskutere Grønland som samfunn. Ikke bare hva øya betyr for andre, men hva som bygger livsmot, tilhørighet og tillit for folket som bor der.

LES OGSÅ INTERVJU MED ARNARAK PATRICIA BLOCH:

Grønlandsk forsker: – Vi er for ydmyke som folkeslag til å eie moder jord

Aktuelt på forskersonen:

Grønland tilhører grønlenderne

På Google Earth kan du zoome inn på hele verden. Men hva er det egentlig vi ser?