Innlegget ble først publisert i VG

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Å foreslå at USA bør «få» Grønland er å vende ryggen til både historien og gjeldende rett. Grønland er ikke en legitim del av Danmark som kan omsettes mellom stater.

Danmarks overhøyhet springer ut av kolonial erobring, ikke av et fritt og likeverdig samtykke.

Landet tilhører grønlenderne – politisk, rettslig og historisk.

Det står også skrevet i vår tids dokumenter.

Rett til å kreve full selvstendighet

Selvstyreloven av 2009 slår fast at folket i Grønland, ved folkeavstemning, har rett til kreve full selvstendighet fra Danmark.

Loven anerkjenner også at råderetten over naturressursene ligger i landet.

Selvstyreloven gir Danmark ingen hjemmel til å selge, avhende eller «overlate» hele eller deler av Grønland.

Den skisserer derimot hvordan myndighet og ansvar kan flyttes fra Folketinget i København til de Inatsisartut i Grønland.

De som i fullt alvor drøfter hvordan landet kan erverves, overser dette.

Washingtons språk og handlinger det siste året viser at dette ikke er en retorisk øvelse.

Grønlenderne bestemmer

Kongresshøringer, strategiske prioriteringer og diskusjoner om baser og ressursløp, gjør det klart at USA betrakter Grønland som et instrument for egne interesser.

Nettopp derfor er det avgjørende å holde fast i ett prinsipp:

Det som angår Grønland, skal avgjøres av grønlenderne.

Danmark har sagt de rette ordene: at grønlenderne bestemmer.

Det må nå gjøres uangripelig i praksis.

Når presset utenfra øker, holder det ikke med høflige formuleringer.

Retten til å si nei må bli en rettslig realitet

Kjøreregelen må være krystallklar og forpliktende: ingen endring i amerikansk tilstedeværelse, ingen nye protokoller, ingen justeringer i avtaleverk på grønlandsk jord uten forhåndssamtykke fra Grønlands folkevalgte.

Eksisterende ordninger må gjennomgås, slik at retten til å si nei ikke blir en sedvane, men en rettslig realitet.

Samtidig kan samarbeidsområder som redder liv og beskytter samfunn styrkes uten å bli brikker i stormaktspolitikk: søk og redning, maritim sikkerhet, oljevern og bedre is- og værvarsling.

Brekkes påstand om at USA bør «få» landet, skygger dessuten unna en annen forpliktelse:

Oppgjøret med kolonitiden.

Grønlendere har båret byrdene av overstyring og overgrep i generasjoner.

Å redusere landet til en brikke som kan flyttes fra én hovedstad til en annen, er å forlenge den logikken.

Retten til å bestemme egen fremtid er ikke en høflighet Danmark kan gi videre; det er en rettighet folkeretten pålegger oss å respektere.

Valget i 2025 bekreftet at ønsket om uavhengighet står sterkt i landet.

Striden handler om tempo og rutevalg, ikke om målet finnes.

Dette er en samtale grønlenderne selv leder.

Lovløs pragmatisme

Europas rolle – og Danmarks særskilte ansvar – er å stille opp når de blir bedt, bidra til bygge forutsigbarhet i institusjoner og økonomi, og sikre at ingen tredjepart kan trenge seg til forhandlingsbordet over hodet på landets egne myndigheter.

Støtte til forskning, utdanning, helse og infrastruktur kan gjøre hverdagen tryggere og valgfriheten reell, men kursen må settes i Grønland.

Noen peker på realpolitikkens krav, som om det skulle tale for å gi etter.

Men realpolitikk uten rett blir bare makt.

Selvstyreloven av 2009 er en kontrakt som forplikter. Den anerkjenner at grønlenderne kan velge full selvstendighet og forvalter sine ressurser.

Den lar ikke Danmark opptre som mellommann i et tenkt eierskifte.

Å late som om dette kan settes til side av hensyn til allianselogikk, er ikke nøkternhet – det er lovløs pragmatisme.

At kulturstemmer som den islandske artisten Bjørk løfter saken, er ikke tilfeldig.

Når artister og forfattere uttrykker solidaritet med grønlendernes krav om frihet, peker de på en moralsk ryggrad som europeisk politikk ofte påberoper seg, men sjeldnere etterlever.

Den ryggraden testes nå.

Suverenitet i praksis

Hvis Europa mener alvor med avkolonisering og respekt for urfolks rettigheter, starter det med å slå fast det åpenbare: Grønland er ikke en eiendel som kan erverves.

Det er et land med et folk som har rett til å velge.

Å «la USA få» landet er derfor ikke bare dårlig idé.

Det er uten hjemmel, uten legitimitet og uten fremtid.

Veien videre går motsatt vei: styrk de rettslige sperrene mot omgåelser, still opp når grønlenderne ber om støtte, og respekter at det er de – og bare de – som avgjør om, når og hvordan full selvstendighet realiseres.

Det er slik suverenitet i Arktis ser ut i praksis.

Aktuelt fra forskersonen:

Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig

Hvor farlig er helseminister Kennedy for helsa?