Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Co-creation, brukermedvirkning, patient and participant involvement, citizen science, toveiskommunikasjon, fravær av elfenbenstårn. Begrepene finnes overalt i produksjon av ny forskning, og de peker alle i samme retning: Forskning skal skje med samfunnet, ikke på.

Brukerne kastes ut for tidlig

De siste årene har flere forskere tatt viktige steg der brukere inviteres inn i prosjekter fra start – i idéfasen, for å utforme problemstillinger, datainnsamling og analyse. Men når artiklene er fagfellevurdert og publisert i et vitenskapelig tidsskrift, skjer noe merkelig: 

Døren lukkes. Brukerne takkes av. Forskerne vender tilbake til sine kontorer, og den toveiskommunikasjonen vi var så stolte av i prosjektperioden, forstummer.

Forskning med liten nytteverdi

I prosjektet «Sunne valg for alle» ved UiT Norges arktiske universitet, har vi undersøkt nettopp denne blindsonen. 

Undertegnede har sett på hva som kan øke den faktiske aktiviteten i forskningskommunikasjon hos den «jevne» forsker – altså utenfor de spektakulære lanseringene som Forsker grand prix, TV- og radiostudio og andre kommunikasjonstiltak som krever at forskeren stiller seg i rampelyset.

Bakgrunnen er enkel og ubehagelig: En stor del av norsk forskning når aldri ut til de som kan ha nytte av den. Ikke fordi forskningen er uinteressant, men fordi formidlingen ikke prioriteres, ikke forstås bredt nok og ikke støttes godt nok.

Når ikke fram til folk flest

I samtaler med forskere fant vi et tydelig mønster: Brukermedvirkningen er sterk og gjennomtenkt fram til den vitenskapelige publiseringen. Mange snakker med brukere før de utformer forskningsspørsmål, noen tar brukere med i analyse, andre tilbyr medforfatterskap. 

Men så, med tanke på hva som skal skje etter at forskningen er publisert, stopper medvirkningen. Forskerne trekker seg tilbake, ofte med begrunnelsen at de mangler tid, trening eller trygghet til å formidle til allmennheten. 

Institusjonene har sjelden satt av dedikerte ressurser til kommunikasjonsrådgivning som følger prosjektet hele veien ut i samfunnet (Schøning et al., 2025).

• Les også: Forskningsformidling er ikke like viktig som forskning og undervisning

Formidling er mer enn medieoppslag

Den mangelfulle formidlingen til allmennheten henger også sammen med en seiglivet misforståelse: at forskningskommunikasjon er lik journalistikk eller oppslag i tradisjonelle medier. En kronikk eller et nyhetsoppslag i nasjonale medier blir sett på som gullstandarden. 

Resultatet er at mange forskere – helt rasjonelt – konkluderer med at dette ikke er noe for dem. De forsker videre, mens aktuelle brukere venter på kunnskap som aldri kommer frem i formatene og kanalene de faktisk orienterer seg i.

Forskningens etterliv er også forskning

Vi må utvide forståelsen: Brukermedvirkning er forskningskommunikasjon. Og den må ikke ta slutt så snart forskningen er publisert i form av en vitenskapelig artikkel. Tvert imot: Brukerne må få mulighet til å forme etterlivet til forskningen, også. 

Hvem trenger dette funnet, og i hvilken form? Hvor finnes målgruppene – i pasientorganisasjoner, kommunale tjenester, fagnettverk, klasserom, treningssentre, TikTok, en lokal helsestasjon? Hvilke ord, hvilke formater og hvilken rytme treffer?

Brukerne har verdifulle innspill

Når vi involverer brukere i hvordan forskninga kan formidles, øker sjansen for at:

1. Relevansen forblir høy. Vi unngår å oversette forbi behovet.
2. Tempoet øker. Riktige kanaler, formater og arenaer korter ned veien fra funn til nytte.
3. Tilliten styrkes. Publikum kjenner seg igjen i måten kunnskapen presenteres på.

Et økosystem av muligheter

Forskningens vei ut er ikke én scene, men mange små scener, for eksempel:

• Et brukermøte for å få innspill om hva som trengs å bli forsket på
• Arbeid for å ta i bruk kunnskap om hvordan systemer i en organisasjon fungerer best for brukere
• En enkel infografikk til et kommunalt nyhetsbrev
• En femminutters presentasjon for et lærerkollegium eller for administrasjonen i en institusjon
• Et webinar for fastleger med fokus på spørsmål og svar, hvor pasienter har bidratt i forberedelsene
• En veileder på klarspråk delt via NAVs interne kanaler
• Et innlegg på en faglig Facebook-gruppe
• En artikkel i et medlemsblad
• En oppsummering på to A4-sider som svarer på «Hva betyr dette for meg»

Ingen av disse formatene krever stjernepraksis i mediehåndtering. Brukermedvirkning er lavthengende frukt i sammenheng med forskningskommunikasjon. Noen forskere driver allerede slik praksis, men tenker ikke på, og rapporterer derfor heller ikke at dette er forskningskommunikasjon.

Mer brukermedvirkning i alle faser av et forskningsprosjekt, og i enda større utstrekning enn i dag, har potensial til å kunne gjøre kommunikasjonen enda bedre, slik at forskningen kommer enda mer til nytte. Og det krever bare noe mange forskere allerede har vist at vi mestrer: å samarbeide med brukere.

Referanser:

• Rapport: «Fra forskning til samfunnsnytte» 
• Schøning, B., Sandanger, T. M., Rosenbaum, S. E., & Wien, C. (2025). Health researchers’ voluntary science-communication with non-academics: motivations, barriers, and practices [Original Research]. Frontiers in Communication, Volume 10 - 2025.

Nytt fra forskersonen:

Slik bruker Donald Trump og Det hvite hus religion som politisk propaganda

I en verden full av kriser er det behov for nye løsninger. Men disse 10 mytene står i veien