Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Årets stortingsvalg er unnagjort. Taperne har slikket sine sår, seierherrene hvilt på sine laurbær. Vi andre har kanskje blitt litt klokere om en del politikkområder. Forskning og høyere utdanning er ikke et av dem.

Milliarder i kunnskapssektoren, men lite debatt

Ser du for deg en direktesendt valgdebatt i NRK der partilederne diskuterer forskning og høyere utdanning? Et studio fullt av ivrig publikum, som applauderer og heier mens politikerne svarer på hvilken utvikling de ønsker for landets universiteter, høgskoler, museer og arkiver? Et opplysende program som kunne klargjort partienes ulike standpunkter når det det gjelder kunnskapspolitikken i Norge?

Ikke det, nei. Ikke så rart, egentlig, for heller ikke i år ble forskning og høyere utdanning et viktig politisk tema i offentligheten. Et unntak er den såkalte «tullefagdebatten». Men en svale gjør ingen sommer, og heller ikke den striden klargjorde partienes standpunkter når det gjelder kunnskapspolitikk.

En skulle trodd at temaet ville fanget mer interesse. Det brukes hvert år mange milliarder kroner på høyere utdanning og forskning i Norge. I tillegg kommer penger til museer, forskningsinstitutter og arkiver – også det viktige deler av kunnskapssektoren.

Tror de ikke sine egne ord?

I mange tiår har det vært bred enighet om at forskning og en godt utdannet befolkning er viktig for økonomisk vekst og næringsutvikling. I tillegg har det betydning for demokrati, helse, skole, samfunnssikkerhet – og mye mer. Det er jo derfor politikerne investerer store summer i dette.

Men det virker ikke som politikerne tror på sine egne ord. For til tross for satsingene og alle de flotte festtalene, er det altså forbausende stille om kunnskapspolitikken. I år som tidligere år. En øredøvende taushet, faktisk.

Politikerne vektlegger industripolitikk, men hva med det som skal legge grunnlaget for nye industrieventyr? Alle er opptatt av helse, men få bryr seg om arbeidet for å finne nye vaksiner, behandlingsmetoder eller folkehelsegjennombrudd. Politikerne etterlyser «drømmelærere», men hva med de som skal utdanne dem? Da er det ofte taust.

Glemmer inntektene

Norske forsknings- og kunnskapsvirksomheter har en rekke ansatte, mange av dem både politisk interesserte og orienterte. Og stadig flere har høyere utdanning i Norge. Likevel oppfattes vi trolig ikke som mange nok til å utgjøre en velgerskare som politikerne føler at de må ta hensyn til.

I tillegg virker det som en del politikere lett bare ser kostnadssida av utdanning og forskning. De glemmer inntektene, både i form av kroner og øre og den mer immaterielle kapitalen som kunnskapen gir. Da oppfattes ikke kunnskapen som «produktiv» nok.

Akademikerforakt og åndssnobberi

I visse partier og personer finnes det trolig også en viss akademikerforakt. Trolig anser enkelte politikere – både på høyre- og venstre side – akademikere som «åndssnobber» og en slags usolidarisk elite.

I 1982 uttalte daværende LO-leder Tor Halvorsen at nye arbeidsgrupper utenfor industrien manglet «samfunnssolidaritet» og at de bare handlet ut fra sine egne «kortsiktige interesser». De var «mennesker [som] dyrker seg selv og [som] lider av mangler på følelsesmessig dybde som gjør det mulig å opptre solidarisk med andre». 

Kanskje henger slike syn – her hentet fra historikeren Jan Messels doktoravhandling (2009) – fortsatt igjen i viss miljøer? Det kan gjøre at politikerne blir mer opptatt av dem «på golvet», førstelinja i velferdssamfunnet og folk som utøver manuelt arbeid.

Dessuten er det nok ganske bred enighet om grunnlinjene i kunnskapspolitikken. Politikerne ser derfor ikke noen særlig grunn til å posisjonere seg på dette feltet.

Men alle vi andre, vi må i alle fall fortsette å kreve svar på hvor og hvordan norske politikere ønsker å utvikle museer, arkiver, universiteter og høgskoler i framtida. Forskningsbasert kunnskap er for viktig til noe annet.

(Kronikken ble først publisert i Klassekampen)

Aktuelt fra forskersonen:

All forskning skal ikke løse samfunnets problemer

Akademia må gi plass til flere forskertyper enn hvite menn med tid og penger