Romerne brukte planten til sex, medisin og mat – så forsvant den sporløst

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det sies at den romerske feltherren og statsmannen Julius Cæsar oppbevarte et lager av planten i statskassen. Den antikke forfatteren Pliny den Eldre skrev at keiser Nero eide det siste eksemplaret av den.

Det har til og med blitt hevdet at utbredt utenomekteskapelig sex blant den romerske eliten gjorde at etterspørselen langt på vei oversteg tilbudet, slik at planten til slutt forsvant helt.

Hva slags plante var det? Jo, det var silphium: en utdødd plante som en gang vokste vilt i det som i dag er Libya.

Planten ble brukt som prevensjonsmiddel og til abort, som medisin, krydder, parfyme og for å fremme husdyrs helse og vekst. Urtens særegne egenskaper gjorde den til en av de mest ettertraktede og verdifulle handelsvarene i den gresk-romerske antikken.

Men en dag døde den ut.

30 centimeter høy «elskovsplante»

I dag blir silphium ofte beskrevet som et afrodisiakum eller elskovsmiddel, selv om dette egentlig ikke bekreftes i antikke kilder.

Noen av de tidligste avbildningene av planten viser den hjerteformede frøkapselen, og det kan være her forbindelsen til kjærlighet og sex har oppstått.

Avbildninger på mynter og små figurer har fått moderne botanikere til å hevde at silphium var i slekt med dagens ville kjempefennikel i slekten Ferula.

Den er imidlertid ikke beslektet med de nordamerikanske plantene i slekten Silphium, som Silphium laciniatum (kompassplante) og Silphium integrifolium (også kjent som rosinurt), som begge hører hjemme i Nord-Amerika.

Silphium er blitt avbildet ved siden av gaseller – en annen handelsvare fra Libya – og her ser det ut til at plantens stilker vanligvis var rundt 30 centimeter høye.

Kraftig harpiks

Fra plantens stilker og røtter utvant man en harpiks som ble oppbevart i mel. Det gjorde det mulig å transportere den fra Libya til fjernere områder.

Romerne kalte harpiksen laser eller laserpicium. Den fineste laserpiciumen ble utvunnet fra roten, mens en dårligere kvalitet også kunne komme fra stilken.

Men silphium var kjent lenge før romerne. Også grekerne brukte planten, og i enkelte regionale økonomier var den så viktig at den ofte ble avbildet på mynter.

Grekerne ser imidlertid ikke ut til å ha høstet silphium selv.

De fikk den som tributt  (skatt som ble betalt til herskeren i et område, red.) – fra libyske stammer som levde der planten vokste og som kjente til høste- og tilberedningsteknikkene.

De greske bystatene i regionen utnyttet denne lokale kunnskapen og gjorde silphium til en handelsvare.

Dette mønsteret, der urfolks og lokalbefolkningers kunnskap utnyttes og omsettes til profitt av andre, kjenner vi også fra dagens globaliserte økonomi.

Mat som medisin

Silphium ble ofte nevnt i antikke medisinske skrifter og ble gjerne inntatt via maten.

I antikken var skillet mellom mat og medisin ikke like tydelig som i dag. Helbredende ingredienser ble ofte tilsatt enkle retter som linsegrøt.

I gresk-romersk medisin ble silphium regnet som en «luftig» matvare som kunne rense kroppen for blokkeringer man mente skapte sykdom.

«Luftige» matvarer ble også ansett for å kunne forhindre unnfangelse og fremkalle abort, avhengig av når de ble inntatt.

I sitt firebindsverk om gynekologi, skrevet rundt 100–200-tallet e.Kr. beskriver Soranus av Ephesus hvordan ulike smakssterke urter og krydder – blant annet silphium – kunne blandes med vin eller enkel mat og brukes som oral prevensjon.

Soranus bemerker at denne formen for prevensjon ofte ga mageproblemer.

Han anbefalte også forebyggende stikkpiller og andre midler, blant annet å smøre livmorhalsen med gammel olivenolje, honning, harpiks, balsam, blyhvitt, myrtolje, fuktet alun, galbanumharpiks – en intenst grønn, aromatisk harpiks utvunnet fra skjermplanter i Midtøsten, i slekt med silphium og brukt i parfyme – samt en liten dusk fin ull.

Dette var ikke legemidler i moderne forstand, men stoffer og materialer som kunne redusere sannsynligheten for unnfangelse ved å virke antibiotisk eller sæddrepende, eller ved å danne en fysisk barriere.

Det er naturligvis problematisk å bruke litteratur skrevet av menn som kilde til kvinners medisinske kunnskap.

Det er svært sannsynlig at kunnskap om graviditet, prevensjon og abortfremkallende midler ble overlevert mellom kvinner, og at mye av denne kunnskapen aldri fant veien inn i de antikke medisinske tekstene som er bevart.

Vi har ingen dokumentasjon på hvor effektiv silphium faktisk var som prevensjons- eller abortmiddel, fordi planten ikke lenger eksisterer og derfor ikke kan testes.

Fortsatt et mysterium

Silphium lot seg ikke dyrke av mennesker, og derfor fantes det bare begrensede mengder av planten.

Den økonomiske verdien – og statens kontroll over den – ser ut til å ha vært et stridsspørsmål blant lokalbefolkningen. Fra romersk tid finnes det beretninger om hærverk og om lokale bønder som lot husdyrene sine beite på plantene.

Klimaendringer og ørkenspredning langs Nord-Afrikas kyst kan ha bidratt til plantens utryddelse.

Romerne mente at silphium var utdødd allerede på 100-tallet e.Kr., men planten kan ha vært brukt lokalt helt fram til 400-tallet.

Det har vært flere forsøk på å finne overlevende bestander av silphium i moderne tid, men forskerne er ikke enige om én bestemt plante som kan være dens etterkommer.

Silphium var muligens en hybridplante som formerte seg ukjønnet, noe som ville ha gjort den vanskelig å dyrke og sårbar for endringer.

Overlevd frem til i dag?

I 2021 ble en ny art av kjempefennikel, Ferula drudeana, identifisert i områder rundt tidligere greske bosetninger i Anatolia, i dagens Tyrkia.

Den ligner de antikke avbildningene av silphium. Det kan derfor tenkes at frø fra Libya nådde Tyrkia og har overlevd fram til i dag. Men før man finner frø fra antikkens silphium i sikkert daterte arkeologiske lag, kan hypotesen ikke testes.

Det finnes mange arter av kjempefennikel i Middelhavsområdet og de omkringliggende regionene.

Men fordi mange medier feilaktig har omtalt planten som et afrodisiakum eller elskovsmiddel – særlig som middel mot erektil dysfunksjon – er det nå økende bekymring for overhøsting av nålevende arter.

Denne artikkelen ble først publisert hos The Conversation og er også publisert i videnskab.dk oversatt til dansk av Stephanie Lammers-Clark. Den er oversatt til norsk for forskning.no/forskersonen av Frithjof Eide Fjeldstad.

Nytt fra forskersonen:

Forskere fant over 16.000 plast­kjemikalier. Nesten ingen av dem er testet grundig

Gåtene i Antarktis: Vi står på vippen til å tape natur vi ikke har råd å miste