Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Maktskjevheter, elitisme og manglende representasjon er pågående utfordringer i akademia. Det er for eksempel fortsatt majoritetsbefolkningen som får definere hva som er verdt å vite – og deres kunnskapssyn passerer som objektive, som Camilla Ahamath påpeker i Khrono 27. juli.

Slike problemer skjuler seg også i akademikeres ideer om hvordan forskning skal utføres for å regnes som ekte vare.

Et eksempel på dette er det tradisjonelle feltarbeidet, som innebærer at forskeren reiser bort, helst langt hjemmefra, for å delta i samhandling med de innfødte over måneder eller år. 

Styrken i dette ligger i at forskeren studerer mennesker i deres naturlige terreng med et informert utenfrablikk, og glir inn i befolkningens daglige rutiner til de kjenner dem på sin egen kropp. 

Men hvem er forskerne som kan gjøre dette?

Systematisk ekskludering

Det vil for noen være umulig å reise bort over lengre tid, og ikke minst å oppholde seg på fjerntliggende steder uten tilgang til gode sanitære forhold, helsehjelp eller universell utforming.

Disse noen er ikke tilfeldige enkeltindivider. I likhet med hvem som har tilgang til «den rette måten» å gjøre feltarbeid på, så er det et mønster i hvem som ikke har det.

Krever privilegier

For samtidig som det tradisjonelle feltarbeidet gir et unikt utgangspunkt for å forstå folk og samfunn, så forutsetter det en rekke privilegier – som god helse, ubundet tid og penger nok til å kunne prioritere en slik reise.

Det er det mange som ikke har.

Ironisk nok kan fraværet av disse privilegiene være en forskers utgangspunkt for å produsere innsiktsfull forskning – men også grunnen til at forskningen avskrives. For – som Hylland Eriksen skriver i læreboken Små steder – store spørsmål (2021) – skal feltarbeidet vare «fra noen måneder til to år eller lenger» med et mål om at tilstedeværelsen «synes tilnærmet naturlig for de fastboende» (s. 36).

Hvite menn med tid og penger

I et historisk tilbakeblikk trer den «ideelle» forskeren med det «riktige» feltarbeidet frem som en fysisk kropp. Den besittes av en funksjonsfrisk, hvit mann med tid og penger å avse. 

Ikoniske feltarbeid inkluderer Malinowskis studie av trobrianderne (1922), Radcliffe-Browns av samfunnet på Andamanøyene (1922), Barths av nomadene i Persia (1961) og Geertz’ av den balinesiske hanekampen (1973).

Denne forskningens idealiserte status er tydelig gjennom fremsnakking fra undervisere, plassen den får i lærebøkene og måten den bli møtt av andre fagfelt på.  

Mange tør knapt benevne sin forskning som feltarbeid eller deltagende observasjon om det ikke er gjort i tråd med den tradisjonelle oppskriften. Dette skjer til tross for at de mest idealiserte studiene har mange svakheter, som manglende transparens, representasjon, refleksivitet og bevissthet om slagsider.

Samtidig som den «ideelle» forskerens arbeid hylles blir forskning med en metodisk tvist automatisk definert med annenrangs status selv om den ikke har tilsvarende svakheter. Det er et uttrykk for systematisk ekskludering – og det hindrer essensiell kunnskapsutvikling.

Bunden tid og omsorgsansvar

Forskere med visse funksjonsnedsettelser er ett eksempel på en gruppe som lett vil havne på sidelinjen fordi de ikke nødvendigvis kan utføre feltarbeid i tråd med den klassiske oppskriften. 

Et annet et visse minoriteter som i hverdagen har bunden tid, omsorgsansvar og kulturelle eller religiøse forpliktelser som forhindrer feltarbeid i tråd med elitens innramming. Med andre ord vil idealiseringen av én måte å gjøre feltarbeid på systematisk diskriminere bestemte grupper.

Samtidig trenger akademia disse gruppenes unike blikk. De gir nye og andre perspektiver enn det ene som tilhører den «ideelle» forskeren.

Det verdifulle «andre» blikket

De kroppslige og radikale forståelsene av funksjonshemming som ble presentert for leseren i «The Body Silent» av Murphy (1987), kunne illustrerende nok aldri ha blitt utviklet av en «ideell» forsker.

Det gjelder også forskningen fra kvinnelige antropologer, som lenge var en av de ekskluderte gruppene. Det måtte en kvinne til for å få tilgang til kvinners livsverden, som eksemplifisert av Rosaldo (1974) og Weiner (1988). Disse bidro også med å synliggjøre graverende metodesvakheter og innforståttheter i den «ideelle» (mannlige) forskerens studier.

Episodisk feltarbeid som et alternativ

Med et mål om å bidra til større representasjon av forskere og metodiske innganger tilbyr jeg «episodisk deltagende observasjon» som et alternativ i kvalitative forskningsprosjekter.

Episodisk deltagende observasjon tilbys som en supplerende metode til kvalitative forskningsprosjekter som benytter intervjuer, gruppeintervjuer, autoetnografier eller andre innganger som involverer menneskers samspill.

Metoden har en pragmatisk ramme der fleksibilitet står sentralt. Det at metoden utføres episodisk betyr at den kan skje innenfor en ramme på noen minutter, timer, dager eller måneder; med andre ord kan en episode være så kort eller lang som helst. 

Metoden tar dermed avstand til en tatt for gitt idé om at tid i seg selv samsvarer med kvalitet. Et langt tidsspenn sannsynliggjør at det kan oppstå ny innsikt, men det er i utgangspunktet ingen korrelasjon mellom tid brukt og kvaliteten på en studie.

Når og hvor som helst

Metoden kan utføres når som helst i løpet av forskningsprosessen, for eksempel i et planlagt møte med studiedeltageren(e) eller etter et intervju. Det kan skje «hjemme» eller «borte». Hvorvidt det blir én eller flere «episoder», og om de oppstår spontant eller arrangeres, er opp til forskeren å avgjøre.

Den skiller seg fra andre kreative variasjoner av deltagende observasjon – for eksempel «revelatory moments» og «accidental ethnography» – ved at den er strategisk innlemmet fra oppstart av en studie, og ikke trenger å inngå i et langvarig feltarbeid.

Forskere som ønsker å benytte «episodisk deltagende observasjon» innlemmer metoden i prosjektskissen fra start, må få samtykke fra studiedeltagerne og følger øvrige etiske retningslinjer for forskning.

Flere veier til gullet

Data produsert gjennom deltagende observasjon kan berike og styrke en studie selv om forskeren ikke har anledning til å dra «ut» eller være i felt over lang tid. Om du er veileder til en master- eller doktorstudent i en slik situasjon (eller selv er det), med et prosjekt som kan styrkes av deltagende observasjon, så kan «episoder» være en pragmatisk løsning.

Og hvorfor ikke bruke nye innganger til å produsere data? Det klassiske feltarbeidet er tross alt definert som gullstandard av de som selv har utbytte av at det idealiseres.Men når det kommer til stykket, er det mange måter å finne gull på.

Aktuelt fra forskersonen:

Arven fra norsk seter­kultur drar inn prestisjefylte kokkepriser

All forskning skal ikke løse samfunnets problemer