Fra jura til vikingtid: Forskning på museums­samlinger endret vår tidsoppfatning

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Forskning på museumssamlinger endret og endrer det vi vet om vår historie. Frem til for 200 år siden var verdenshistorien basert på hellige skrifter og beretninger fra for eksempel Cæsar og Snorre. En regnet med at jorden var 5000 år og naturen uforanderlig. 

Da etableringen av museumssamlinger skjøt fart på 1800-tallet, revolusjonerte dette vår oppfatning av menneskehetens og jordens historie. 

På 1820-tallet skulle C. J. Thomsen ordne kongens oldsaksamling i København. Som den første delte han materialet inn i en kronologisk sekvens fra steinalder til bronsealder til jernalder. Nokså samtidig navngav engelske forskere de første dinosaurartene, og identifisert disse som utdødde reptiler.

Forskning i ulike fagfelt har siden 1800-tallet utvidet jordens geologiske historie til 4,6 milliarder år. Vi vet at det ytterste skallet på jorda består av plater som flytter på seg, og at artene på vår blå planet er skapt av evolusjon. 

Det har vært fem masseutryddelser, blant annet da de fleste av dinosaurene døde ut. Slekten Homo dukket opp i Afrika for rundt 3 millioner år siden, og først for 12 000 år siden padlet de første menneskene nordover Norskekysten.

les også:

Livet i havet kan ha kommet raskt tilbake etter tidenes verste masseutryddelse

Grunnmuren i vår kunnskap om verden

Når man besøker en museumsutstilling, er det bare en liten brøkdel av museenes objekter man ser. Det aller meste er skjulte skatter, oppbevart i de vitenskapelige samlingene. Der er det merket, katalogisert og oppbevart under forhold som hindrer at dyrekropper, steiner, redskaper og plantefrø ødelegges av tidens tann. Disse tingene er grunnmuren i vår kunnskap om verden.

De norske universitetsmuseene forvalter vitenskapelige samlinger blant annet av paleontologisk og arkeologisk materiale. Samlingene inkluderer funn som har vært tatt vare på siden 1800-tallet og en tilvekst av materiale fra nye undersøkelser utført med moderne metoder. 

Forskning på disse samlingene fører til stadig nye oppdagelser og at vår dype historie kontinuerlig skrives om. For å illustrere museumssamlingenes store betydning, vil vi trekke frem egen forskning basert på både nylig innsamlet materiale og funn som har vært tatt vare på i samlingene i over hundre år.

Fossile reptiler fra jordas middeltid

Naturhistorisk Museum i Oslo har landets største paleontologiske samlinger – fossiler av dyr og planter fra flere hundre millioner år. 

I en tid der få spørsmål er større enn om hva som vil skje med naturen som følge av klimaendringene, kan vi se til fossilene. De er vår eneste datakilde til hva som faktisk skjer på tidsrom lenger enn noen hundre år ved økt temperatur, havnivåstiging, introduserte arter og fragmenterte økosystemer. 

Der vi ikke kan gjøre eksperimenter, har kanskje naturen opplevd noe liknende før.

Siden 2004 har en forskningsgruppe ved museet drevet utgraving av marine økosystemer på Svalbard. Vi har funnet tusenvis av fossiler fra marine reptiler som fiskeøgler og svaneøgler, og mindre dyr som de delte havene med. Disse fossilene ligger nå trygt i samlinger i Oslo. 

Når vi kobler data fra dem med tilsvarende fossiler i museumssamlinger bygget opp over hele verden de siste to hundre år, trer fascinerende innsikter fram. 

Vi kan nå si mer om hvordan et økosystem kan bygges opp igjen etter en naturkatastrofe og hvordan dyr som levde på land utvikler tilpasninger til stoffskifte, svømming og matsøk i havet.

 Skipsgraver fra vikingtid

Vikingtiden ligger nærmere vår egen tid, og her har vi også skriftlige kilder å støtte oss på. Det er likevel ikke alltid at disse kildene speiler reelle forhold, og arkeologien kan da korrigere bildet.

Ved Avaldsnes på Karmøy ble det i 1887 og 1902 undersøkt to skipsgraver – «kongelige» begravelser på linje med Oseberg og Gokstad i Vestfold. 

Tidlig på 1900-tallet koblet en skipsgravene til Snorres beretning om Harald Hårfagre, og mente dette viste at Harald tok med seg ynglingenes vestfoldske gravskikk til sin nye kongsgård på Avaldsnes. 

På 1960-tallet ble funnene fra skipsgravene på Karmøy gjennomgått på nytt. En kunne da slå fast at skipsgraven Storhaug var eldre enn de vestfoldske. Dette stemte overhodet ikke med sagaenes narrativ.

De norske skipsgravene fått ny aktualitet i forbindelse med en mulig nominering til Unesco verdensarv. Heldigvis har materialet og dokumentasjonen fra de gamle gravningene blitt tatt vare på ved universitetsmuseene. 

Forskere kan derfor vende tilbake til samlingene og gjøre nye analyser og tolkninger. En kan nå se dette i lys av nye arkeologiske undersøkelser av gravhaugene, der en tar i bruk moderne metoder som georadar og analyser av jordprøver.

Fremtidsrettet forvaltning av museumssamlinger

De vitenskapelige samlingene kan belyse mange av dagens store spørsmål, gjennom unike tidsserier om hvordan naturen og menneskenes samfunn har forandret seg. 

Som all annen forskning er også dette et kretsløp, der nye generasjoner forskere gjør nye tolkninger. For at dette skal være mulig også for kommende generasjoner, må samlingene lagres forsvarlig for fremtiden.

Arbeid med forbedring av magasinlokaler er nokså usynlig for allmennheten, men det utgjør en svært viktig forsikring av datamaterialet til kunnskap om vår felles natur- og kulturhistorie.

For mange vitenskapelige samlinger er det kritisk behov for nye samlingslokaler, og behov for økte midler til forsvarlig drift. 

Det er derfor svært viktig at både politikere og universitets- og museumsledelse forstår museumssamlingenes særegenhet, og i kommende universitets- og forskningspolitikk tar inn over seg det viktige samfunnsoppdraget som ligger i disse.

Nytt fra forskersonen:

Slik kan vi følge bedre med på de nordiske skogene

Tungtvannsaksjonene formet Norges kollektive selvbilde