Kunstig intelligens gir elevene raske svar, men tar det også fra dem evnen til å tenke selv?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hva skjer med tenkningen når svaret alltid kommer direkte?

I klasserommet ser vi det i små, nesten umerkelige øyeblikk. En elev sitte stille en stund, blikket faller til siden, som om tanken ennå ikke vil ta helt form. Det er en mikropause, skjør, nesten usynlig, men avgjørende.

Så brytes tankerekken. Et verktøy blir åpnet, noen ord skrives inn – klikk – og svaret kommer direkte.

Raskt. Effektivt. Ferdig.

Hva er kunnskap?

Det er vanskelig ikke å bli imponert. Og kanskje er det nettopp derfor vi ikke stopper og spør hva som forsvant i det korte øyeblikket. For spørsmålet er jo ikke hvor raskt elever kan finne et svar. Spørsmålet er hva det innebærer å lære og forstå noe.

Hva er kunnskap? Hvordan oppstår den, og hvordan overføres den?

I våre dager snakker vi stadig oftere om kunnskap som noe vi kan hente, lagre og levere videre. Noe vi kan optimalisere, effektivisere og forfine.

I et slikt perspektiv passer kunstig intelligens perfekt. Den gjør nøyaktig det vi er ute etter: Den leverer svar uten å krangle, eller krongle det til med tenkning, tvil eller eksistensiell uro. Smidig. Men kanskje også litt tomt. Vi har fått en slags intellektuell GPS som vi nistirrer på. Vi har sluttet å se opp.

Sammenhenger trer frem

I de skandinaviske læreplanene handler ikke skolen bare om resultater. Den handler også om å forme selvstendige, tenkende og moralsk ansvarlige mennesker. Det er et langsomt arbeid. Og det krever en annen forståelse enn kunstig intelligens byr på.

Lærerens rolle er ikke å levere svar, men å veilede en prosess. Ikke å fylle eleven med kunnskap, men hjelpe henne med å tenke, slik at kunnskap kan oppstå.

Å forstå innebærer at vår egen måte å tenke på forskyves, at verden fremstår på en ny måte og sammenhenger trer frem der det tidligere bare var løsrevne brokker av kunnskap.

Det er derfor vi kan ha rett svar uten å forstå; andre ganger forstår vi noe dypt og inderlig uten at vi ennå kan formulere det fullt ut. Det finnes en avstand der, mellom det overflatiske og dype.

Tenk på en quiz. Vi kan velge det rette alternativet, få poeng og gå videre. Men uten at vi egentlig har tenkt gjennom hvorfor svaret er rett.

Å gå seg vill, kan gi forståelse

Læreren er ikke en leverandør av ferdige svar, men en veileder i et landskap der kartet forblir ufullstendig og der veien ikke alltid er tydelig opptråkket. I denne prosessen fremstår heller ikke det å gå seg vill som et avvik fra læring, men som en mulig forutsetning for at forståelse overhodet skal kunne oppstå.

Hos den middelalderske filosofen Al-Farabi, ofte kalt «den andre læreren» etter Aristoteles, blir det enda tydeligere: Mennesket blir til i relasjon med andre. Gjennom å snakke. Misforstå. Snakke igjen. Misforstå litt bedre.

Kunnskap oppstår ikke i isolasjon eller gjennom perfekte svar, men i det litt rotete samspillet der ingen egentlig vet hva de holder på med, men alle prøver.

Utvikling ligger i anstrengelsen

Å undervise er derfor ikke en nøytral quiz, men et ansvar for et annet menneskes retning i livet. Og det er her den moderne utviklingen begynner å skurre.

For når læring oftere skjer gjennom kunstig intelligens, forandres ikke bare hvordan vi får svar, men også hvordan vi tenker sammen. Samtalen blir kortere. Tvilen tynnes ut. Flere har rett svar, men færre beveger seg på dypet. Den lille friksjonen, ubekvem, men nødvendig, slipes bort.

Og det er nettopp den friksjonen som psykologien løfter frem som avgjørende. Lev Vygotsky, den russiske psykologen og pedagogen, peker nettopp på dette mellomrommet når han snakker om læring.

Mellomrommet der noe er litt for vanskelig og litt for uklart. Der vi ikke helt klarer det selv, men ikke mislykkes helt heller. Der bor utviklingen. Ikke i det enkle. Ikke i det umiddelbare. Men i det som krever litt anstrengelse og en smule tålmodighet.

Tvil og nye forsøk åpner bedre forståelse

Problemet er bare at kunstig intelligens er veldig god til å ta bort dette mellomrommet. Den sliper vekk friksjon og tvil. Den jevner ut veien mot målet. Den sier, vennlig, men bestemt: «Du behøver ikke å kjempe: Jeg har allerede tenkt for deg.»

Og det låter jo fantastisk. Eller?

Forskning på vår tenkning og læringsevne viser også at de små pausene med tvil, nye forsøk og stadig nye formuleringer ikke er et hinder, men selve veien til bedre forståelse. Når vi tvinges til å tenke selv, hender det noe. Når vi hopper over det steget, hender det noe annet.

Vi vet mer om verden enn noensinne. Men vi beveger stadig mindre omkring i den. Vi har kartet. Vi har GPS-en. Men vi går oss vill.

Vi må også bruke kunstig intelligens

Jeg har i min egen forskning sett hvor givende kunstig intelligens kan være hvis vi bruker den riktig. Læring i fremtidens skole handler med andre ord ikke om å ta bort teknologien, men om å sette den i riktig sammenheng.

Kunstig intelligens kan tilpasse oppgaver, skape relevans og vekke motivasjon. Det viser jeg i min avhandling, der elevens interesser koples til engasjement og gjennom det opplever meningsfylt læring.

Men det fungerer bare hvis vi samtidig bevarer det som faktisk skaper forståelse, nemlig utfordring, tenkning og relasjoner.

Læreren er viktig

Læreren blir derfor ikke mindre viktig. Snarere tvert imot. Kunstig intelligens kan se mønstre. Men den kan ikke avgjøre hva som er meningsfullt. Den kan formulere svar. Men den kan ikke ta ansvar for dem.

Og kanskje viktigst av alt, den kan ikke stå foran en elev og forstå de menneskelige følelsene som faktisk er der.

Så ja – skolen blir raskere. Men spørsmålet er hva som skjer med tenkningen når veien til svaret blir kortere enn veien til forståelsen.

• Les også: Hvem blir vi av å bruke kunstig intelligens?
• Les også: Svar til Åke Elden: KI er ikke bare en trussel, men også et verktøy for dannelse

Hvis kunnskap er en prosess der mennesket formes – intellektuelt, moralsk og sosialt – da er det ikke nok med kartet eller GPS-en. Vi må også våge å gå veien. Og noen ganger må vi gå oss vill og snuble over noe vi ikke visste at vi lette etter.

Nytt fra forskersonen:

Norsk beredskap blir svakere uten forskning

Norge trenger et veikart for å fase ut dyreforsøk