Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Something is missing», sa filosofen Ernst Bloch på 60-tallet. Han mente at alle fremskritt starter med en følelse av at noe mangler – den rastløsheten som får oss til å skape noe nytt. Når vi kjenner at noe mangler, våkner evnen til å forestille oss en annen virkelighet. Det er dette Bloch kaller håp.

I dag er ordene hans mer aktuelle enn noen gang. For i en tid der teknologien utvikler seg raskere enn forestillingsevnen, mister vi det Bloch kalte «håpets kraft» – evnen til å skape fordi noe mangler.

Kreativitetens fengsel 

I dag lever vi i en tid som bugner av teknologi, men som ofte mangler denne forestillingsevnen. Vi snakker om digital transformasjon, men det vi oftest ser, er en reproduksjon – de samme tankene i nytt format.

Vi ser det i bedrifter som kaller effektivisering for innovasjon, i skoler som lærer bort svar før spørsmål, og i politikken der digitalisering har blitt et mål i seg selv. Vi har systemer som holder hjulene i gang – men som også holder oss fast.

Alle sosiale systemer – stater, bedrifter, organisasjoner og universiteter – er produkter av den menneskelige evnen til å se muligheter. Men når de først er etablert, begynner de å opptre som om de var naturlover. Vi ender da opp i en institusjonaliserte forestillingsevne – strukturene vi laget, begynner å tenke for oss. 

Da ender vi fort opp med å optimalisere heller enn å utforske, administrerer heller enn å forestille oss. Når tempo og effektivitet trumfer nysgjerrighet, blir kreativitet en forstyrrende luksus. Teknologi brukes da til å automatisere det gamle, ikke til å oppdage det nye.

Prisen er tapt fornyelse: vi får raskere prosesser, men ikke nødvendigvis nye produkter, tjenester eller publikumsopplevelser. Å gjenoppdage den radikale forestillingsevnen er et strategisk behov.

Uten evnen til å forestille seg alternativer, kan ingen organisasjon forandre seg. Det er mangelen på mot til å forestille seg noe annet som bremser innovasjonen – ikke teknologien selv.

Teknologisk fantasi 

Teknologisk kompetanse er ikke det samme som teknologisk forestillingsevne. Mange utviklere og ledere er trent til å løse problemer på faste måter, ikke til å stille nye spørsmål. De bygger videre på eksisterende rammeverk og standarder, og ender med å gjenskape verden slik den allerede er – bare litt mer effektiv.

Men kreativitet handler ikke kun om forbedring - det handler om å endre rammen for hva som i det hele tatt oppfattes som mulig.

Løkkeskrift, entall og nuller 

For å bryte ut av vanetenkningen bør kanskje noen teknologer lære mer av kunstnere og filosofer. Lære seg å stille spørsmål ved det selvfølgelige. Bruke tvil som metode og se systemer som hypoteser – ikke sannheter.

Vi må trene oss på å finne ideer som ennå ikke har tatt form, men som kan vokse frem gjennom kreativitet, lek og håp. Teknologisk kreativitet begynner ikke med koding, men med evnen til å se at også dagens digitale systemer bare er foreløpige uttrykk for menneskelig fantasi.

I en tid der de humanistiske fagene nedprioriteres, glemmer vi fort at lingvistikk og språkforskning var utgangspunktet for dagens språkmodeller. Og at det var kalligrafi som satte Steve Jobs på sporet av å utvikle datamaskiner med fonter og fokus på brukervennlighet.

Når kunst og de menneskelige fagene forsvinner, mister teknologien evnen til å stille de store spørsmålene.

Alle snakker om kunstig intelligens. Få snakker om digital forestillingsevne. Kanskje er det nettopp der neste teknologiske sprang ligger – i vår evne til å forestille oss hva som ennå ikke finnes. Klarer vi det, finnes det fortsatt håp.