Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Ved hjelp av KI er et klikk eller to alt som skal til for å få en oversettelse. På et brøkdels sekund oversettes det til nærmest et hvilket som helst språk, skriftlig eller muntlig.

Man kan be om ulike oversettelser av samme tekst, og velge den man liker best. Man kan få oversettelsene tilpasset ulike formål og målgrupper.

En gavepakke?

KI har tilsynelatende kommet som en gavepakke til alle som trenger en oversettelse, men som ofte har en forenklet oppfatning av hva oversettelse er, de som tror at alle som kan minst to språk kan oversette - og som vegrer seg for å bruke penger på arbeidet.

Oversettere og tolker blir fortalt at de kommer til å bli overflødige, at jobbmarkedet tørker inn og at rollene til disse yrkesgruppene endrer seg fra «herskap» til «tjenere»: 

Teknologi i fri dressur slippes løs på tekster der resultatet noen ganger blir helt greit, men andre ganger svært tvilsomt, og oversetterne blir satt til å «rydde opp» – gå oversettelsen etter i sømmene, rette feil, og generelt forbedre teksten.

Og hva er så problemet med dette, vil noen spørre?

Rent praktisk handler det om at mange av de som nå tar i bruk KI-verktøyene – gjerne uten en gang å bruke kompetente språksjekkere – er ute av stand til å bedømme om resultatet er adekvat eller sikkert å bruke.

Noen tekster er risikable å oversette maskinelt. Lovtekster og bruksanvisninger for legemidler er et par eksempler. Og hvilken forfatter tenker at det er trygt å overlate egen skrivekunst til automatisk gjengivelse?

I skjønnlitteratur og poesi er det flertydige, symbolske og eksperimentelle avgjørende virkemidler. Dette er utenfor KI-verktøyenes kapasitet.

Og dette gjelder det meste av kommunikasjon i rommet der mennesker møter mennesker, skriftlig eller muntlig. Kultur, kontekst og menneskers ofte uforutsigbare og kreative bruk (og lek) med ord og betydninger blir gjerne ignorert av maskiner. 

Vi trenger, med andre ord, mennesker i førersetet, spesielt når det gjelder tekster som ikke egner seg for maskinoversettelse; vi trenger mennesker som ivaretar den rollen oversettelse spiller i det nevnte rommet.

Ny forskning på menneskets rolle i oversettelse

Språk er ikke lineært og monologisk, slik det nødvendigvis blir når teknologien er en av partene; det er relasjonelt, emosjonelt, dialogisk, kreativt og flertydig.

Det nye nummeret av Nordisk tidsskrift for oversettelses- og tolkeforskning (NTOT) presenterer en rekke artikler som direkte eller indirekte illustrerer denne problemstillingen: 

Cecilia Alvstad innleder nummeret med artikkelen «Översättningsforskarna och samhället», der hun etterlyser mer aktiv deltakelse fra oversettelsesforskere i samfunnsdebatten, særlig når det gjelder store samfunnsspørsmål som migrasjon, klima og nettopp KI.

Hun viser til stort engasjement blant oversettere og forfattere, og argumenterer for at oversettelsesforskere også bør bli mer aktive i disse store spørsmålene. Hun problematiserer at «simulering» erstatter ekte språk og ekte menneskelige tekster, og utdyper hvordan oversettelsesforskere, med deres sterke språkkompetanse, burde være i en god posisjon for å engasjere seg i debatten om KI.

Annjo Klungervik Greenall viser hvordan anglisismer i muntlig språk skaper et oversettelsesproblem i TV-teksting til norsk – et problem som krever ideologisk refleksjon for at man skal finne gode løsninger.

Karolina Drozdowska deler innsikter fra egen oversettelsespraksis om den dialogiske utvekslingen mellom forfatteren og flere oversettere i prosessen med å ferdigstille originalverk og oversettelse av Lars Myttings Hekne-trilogi , mens John David Crosby gir en historisk oversikt over tidlige oversettelser av utenlandsk litteratur til nynorsk for å løfte nynorsken inn i det globale, og for å utvikle språket lokalt.

Hvis Ivar Aasen – som selv oversatte en god del – hadde hatt tilgang til KI, ville han ha benyttet seg av den? Det er vanskelig å se for seg. 

Oversettelse og «digital humaniora»

To artikler skrevet av henholdsvis Annette Thorsen Vilslev og Siri Fürst Skogmo - og Marcus Axelsson, Inger H. Schmidt-Melbye og Lars Magne Tungland viser hvordan oversettelsesforskning kan berikes av metoder fra digital humaniora.

Vilslev gjør et dypdykk i litteratur oversatt fra japansk på 1800-tallet i Nasjonalbibliotekets digitaliserte samling. Gjennom en kombinasjon av «digital fjernlesning» og næranalyse viser hun frem de første eksemplene på japanske forfattere nevnt i Norge og vår tidlige «import» av japansk litteratur.

Skogmo, Axelsson, Schmidt-Melbye og Tungland kartlegger norske oversettelser av skjønnlitterære utgivelser de siste to hundre årene for å sette søkelys på hvilke utenlandske bøker norske lesere fikk og får mulighet til å lese i oversettelse.

Gjennom å produsere en digital plattform med en «søke-app» og et digitalt kart, viser de hvordan tradisjonelle forskningsspørsmål kan kombineres og styrkes med digitale tilnærminger, med det mål å formidle humanistiske forskningsresultater på en levende og interaktiv måte. 

Samtidig understreker de hvor viktig det er å opprettholde et kritisk forskerblikk og menneskelig dømmekraft i møte med ny teknologi. 

Samlet viser artiklene i det nye nummeret av NTOT hvorfor menneskelig kompetanse fortsatt er avgjørende. Fordi oversettelse er en dialogisk, kreativ og kulturell praksis, kan KI og digitale metoder og verktøy kun berike – ikke erstatte – menneskelig dømmekraft.

Aktuelt fra forskersonen:

Trodde du vårt moderne bibliotek stammer fra antikken? Tro om igjen

Vi er i ferd å spore helt av med KI