Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Ett år etter at Norge innførte separat innsamling av tekstiler, er vi fortsatt langt unna målet om en fungerende verdikjede for gjenbruk og resirkulering av tekstilavfall, lavere miljøbelastninger og tillit i befolkningen. 

Intensjonen var god, men regjeringen valgte ikke å lytte til fagfolk og ta på alvor roten til problemene, nemlig overproduksjon av klær.

Kollapser under egen vekt

I likhet med andre EU- og EØS-land, ble Norge pålagt å innføre separat innsamling. Regjeringen hadde imidlertid handlingsrom til å utforme ordningen bedre. I stedet ble den innført uten løsninger for det innsamlede materialet, i håp om at verdikjedene ville vokse frem av seg selv, betalt av kommunene. Det har ikke skjedd.

Kjernen i problemet – overproduksjonen av klær – er utelatt fra politikken. Verken mer informasjon til forbrukerne eller et såkalt utvidet produsentansvar som dekker de marginale kostnadene ved avfallshåndtering, vil i seg selv redusere mengdene. 

Så lenge det produseres stadig mer, stadig billigere klær, vil systemet kollapse under sin egen vekt.

Gjenbruk og resirkulering sliter 

Å sortere brukte tekstiler til ombruk eller materialgjenvinning er kostbart. Det er derfor investert i automatiserte sorteringsløsninger. Likevel forblir sorteringen dyr, og de resirkulerte fibrene – som ofte er teknisk dårligere enn jomfruelige fibre – må konkurrere i et marked der tekstilfibre er ekstremt billige. Polyester, som dominerer markedet, er overprodusert i årevis. 

Samtidig presses naturfibre ut; for eksempel er det ventet nedgang i verdens ullproduksjon i 2026 og framover. Resultatet er at mange små og mellomstore gjenvinnings- og ombruksaktører sliter økonomisk, også i Norge. De er avhengige av et marked som faktisk etterspør brukte klær eller resirkulert fiber – et marked som i dag er svakt.

Dine klær er laget av russisk olje 

Mens de fleste er enig i at Europa ikke skal kjøpe russisk olje og gass, går eksport av russisk olje til Kina og India kraftig opp i lys av verdenssituasjonen. I disse landene produseres om lag 80 prosent av all polyester i verden. 

Synes du det er greit å kjøpe klær produsert av russisk olje? Hvor er regjeringens politikk for å redusere dette?

Omsetningen av brukte klær er i stor grad dominert av humanitære organisasjoner. For dem har den separate innsamlingen vært dramatisk. Mengdene øker, mens salgspotensialet på det de samler inn synker og avsetningsmulighetene blir stadig dårligere. 

Store deler sorteres og eksporteres videre til Europa, Asia og Afrika, til et globalt gjenbruksmarked som allerede er mettet. Salg av nye klær øker derimot stadig. H&M Group har for eksempel i sin års- og bærekraftsrapport for 2023 mål om å doble salget innen 2030.

Når nye plagg ofte er billigere enn brukte, er det begrenset hvor stort ombruksmarkedet kan bli – også i høykostland som Norge. Men den billige importen står i vegen. For hvem er villig til å kjøpe brukt for mer enn det samme koster nytt? 

De humanitære organisasjonene er derfor avhenging av en krisepakke kombinert med tiltak som får ned importen av store mengder billige klær for å overleve.

Økende miljøbelastninger 

Både gjenbruk og materialgjenvinning er viktige deler av løsningen, men deres klimaeffekt er begrenset så lenge de ikke erstatter produksjon av nye klær. Fiberproduksjonen utgjør bare en mindre del av tekstilenes samlede miljøbelastning. Det som virkelig monner, er å produsere mindre. 

Dyrere nye klær og strengere regulering av markedsføring ville redusere etterspørselen, forlenge levetiden på klær og gjøre ombruk, reparasjon og gjenvinning mer lønnsomt.

I dag ser vi i stedet økte miljøbelastninger som følge av ordningen. Mer tekstilavfall eksporteres, ofte til land med svakere kontroll. I Norge forbrennes restavfall under trygge kontrollerte former, ofte med utnyttelse av energien til fjernvarme og industri. 

For problematiske tekstiler – særlig syntetiske materialer og plagg med farlige kjemikalier som PFAS – kan dette være en bedre løsning enn ukontrollert dumping og lekkasje til naturen.

Tekstilavgift og regulering må på plass

Den kanskje mest alvorlige konsekvensen er synkende tillit. Innbyggerne er blitt bedt om å sortere «helt og rent», uten å få klare svar på hva som faktisk er miljømessig riktig. Når tiltakene fremstår lite gjennomtenkte, svekkes viljen til å bidra.

Produsentansvar trekkes ofte frem som løsningen. Slik ordningen nå er foreslått, vil den neppe redusere miljøbelastningene, fordi den ikke påvirker volumene. Den kan bidra til å redde innsamlerne økonomisk, men bare dersom de overlever frem til ordningen trer i kraft.

Skal tekstilpolitikken fungere som miljøpolitikk, må den rette seg mot mengdene. Det innebærer en tekstilavgift som faktisk reduserer import og produksjon, kombinert med strengere regulering av markedsføring. Vi trenger også kunnskap om hvilke tekstiler som bør gå til ombruk, materialgjenvinning – og hvilke som fortsatt bør ende i restavfallet.

Verden har sannsynligvis allerede produsert nok tekstiler for de neste 10–15 årene. Utfordringen er ikke å samle inn mer, men å produsere mindre – og ta bedre vare på det vi allerede har.

Aktuelt på forskersonen:

Skjermbruk er et folkehelse­problem. Gode råd ikke er nok

Hva vi mister når vi mister natur