Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Denne fortellingen er ikke skapt av tabloidene. Det er fagmiljøet selv som tegner bildet. Når lærere og ledere omtaler studentene sine som en svak gruppe, følger det med et ansvar. Ikke for å forske mer på oss og om oss. 

• Les også: Jon Martin Larsen under­vurderer studentene i krigsjournalistikk 
• Les også: Svar til Tone Bull:Hvordan kan vi gjøre undervisningen i journalistikk bedre?

Men fordi samtalen ble lagt på feil spor – den begynte med å dele studentene inn i «de beste» og «de med gapende kunnskapshull», i stedet for å drøfte faget.

Ensomme, med psykiske problemer

I en artikkel fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), publisert på forskning.no, beskrives journaliststudenter som psykisk sårbare før og etter Covid, og som ensomme, uten å møte til undervisning. 

Det er ikke min faglærer Jon Martin Larsen som sier dette, men hans faglige leder, Lars Richard Bache – som Larsen viser til i sin kronikk. Når både faglærer og overordnet ledelse tyr til slike kategorier, blir studentene ikke lenger deltakere. Vi blir objekter. 

Språk skaper virkelighet

Språk er makt. Når studenter omtales som «kunnskapsløse», er det ikke lenger en observasjon. Det er en definisjon. I pedagogikken kalles dette deficit thinking: når utfordringer forklares som feil ved individet, ikke ved systemet.

Dette blir særlig tydelig når Larsen trekker frem én student med fullt navn og eksamenssitater, og avslutter med at tematikken viser «viktigheten av å utfordre seg selv og sin egen kunnskapsløshet». 

Når én løftes frem, faller resten i skyggen. Det er ikke dialog. Det er rangering.

Når en faglærer presenterer én student som ideal, plasseres resten av gruppen i kategorien «de andre». De som ikke ble nevnt. De som ikke ble sitert. De som ikke ble spurt. Det er en merkelig form for pedagogikk: en offentlig kåring uten påmeldte deltakere.

Hva kan bli bedre?

Larsen spør hva som kan forbedres i journalistutdanningen. 

Jeg har et enkelt svar: Begynn med å invitere studentene inn i samtalen. Ikke som case. Ikke som illustrasjoner. Som mennesker. Etterpåklokskap i et tilsvar er ikke en løsning. Men det kan være en anledning til å se seg selv utenfra.

Frihet, ikke kategorier

Utdanning bør være en praksis for frihet - ikke en sortering av mennesker i «de beste» og «de kunnskapsløse». Traumebevisst journalistikk, som Larsen viser til, handler om å forstå maktforhold og unngå å skade kilder – ikke om å plassere studenter i emosjonelle kategorier de aldri har blitt spurt om å tilhøre.

Når studenter omtales uten dialog, uten kontekst og uten samtykke, utfordrer det, i mine øyne, både forskningsetikk og profesjonsetikk. Det svekker også tilliten som må ligge til grunn i et klasserom. Uten tillit – finnes det risiko for svak eller ingen læring.

Å vokse som individ

Jeg ønsker å lære. Jeg ønsker å utfordres. Men det krever at jeg møtes som et individ – ikke som et objekt som skal korrigeres. Omtale av studenter som grupper med ferdig definerte egenskaper, blir ikke pedagogikk. Det blir posisjonering.

Og når læreren snakker om studentene sine i stedet for med dem, er det ikke lenger utdanning. Det er en monolog. En samtale i et speil.

Et edelt formål

Hvis målet er å forbedre journalistutdanningen, må vi starte på samme sted: med undring. Fra en students perspektiv betyr det at undring krever dialog – ikke et system der vinnere og tapere utpekes før startskuddet går. Det, er et edelt formål.

Aktuelt fra forskersonen:

Forskere gikk inn i 1.700 pasient­journaler uten tillatelse, hva nå?

Du kan ende opp med å bo hele livet i Norge - uten rett til å stemme