Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Å dykke ned i havdypet med bare pusten som verktøy gjør noe med kroppen, psyken og tiden. Sekunder føles som minutter, inntrykkene er sterke, det mentale fokuset enda sterkere, alt annet blir mer eller mindre visket bort. Jeg er til stede.

Oslofjorden var en gang den mest artsrike fjorden i Norge. Her levde mengder av hvaler, seler, fisk og planter. Vi høstet av fjordens rikdom, men sakte, men sikkert har vi ødelagt den. Allerede i 1906 ble det rapportert om minkende torskebestander, fiskeriene flyttet seg lenger innover eller utover i fjorden. 

I dag er torsken nesten helt borte – så få at forskere sliter med å samle nok data til å studere arten. De få som er igjen, ser utmagrede og slitne ut. I Bunnefjorden er det bunnområder uten oksygen, det som faller på bunn råtner ikke, det blir et nytt lag, samme prosess som skjer på toppen av Mount Everest. Mens andre deler av fjorden er blitt til marine ørkener. 

Hvordan havnet vi her? Det er en cocktail av overfiske, gjødsling fra landbruk, kloakkutslipp og nedbygging av strandsonen og sjøen. Og ikke minst har vi brukt havet som søppelplass. Tonnevis har blitt – og blir fortsatt – kastet rett i fjorden, i vårt eget nærmiljø.

Finner ikke liv i fjorden 

Jeg har alltid elsket vannet. Som 20-åring jobbet jeg på sjøen, hver sommer putrer jeg av gårde med min 40 år gamle snekke. Dykkermaska er alltid med. For noen år siden fikk jeg et fridykkerkurs i bursdagsgave – og ble frelst. Nå er jeg i sjøen så ofte jeg kan, sommer som vinter.

Fridykking er en unik opplevelse. Inntrykkene er sterke, hvert dykk åpner et nytt, spennende landskap. Man glir nærmest i ett med omgivelsene.

Mens fridykkere andre steder i landet ser etter liv, er situasjonen annerledes i Oslofjorden. Her finner vi ikke fisk og liv, men søppel. Mengder.

Jakter på søppel 

Hva skjer med søppel som ender i havet? Det brytes ned og blir til mikroplast. Sammen med en gjeng fridykkere jakter jeg og plukker søppel året rundt, og vi finner tonnevis.

Denne jakten etter søppel var utgangs punktet for forskningsprosjektet One Breath – One Sea. Sammen med kolleger i forskergruppen ECOsystem ved Kristianias avdeling for kunst, design og medier, undersøker vi tilstanden i Oslofjorden.

Prosjektet er tverrfaglig, i skjæringspunktet mellom kunstnerisk forskning, teknologi og grunnforskning. Fagfolk fra film, VFX (spesialeffekter), 3D, scenekunst og biologer er med i gruppen. 

I prosjektet undersøker vi hvordan kunst, teknologi og biologi kan bidra med ny kunnskap. Vi ser allerede fruktene av det tverrfaglige samarbeidet.

Havbiologene jobber med konkrete tiltak, som å sette ut taretau for deretter å måle eventuelle endringer i faunaen. Slik kan vi visuelt dokumentere det som skjer i havet. Vi vil tolke de eventuelle endringene.

Et annet moment vi ønsker å se på, er hvordan havet kan påvirke oss mentalt. Hvis tiltak fungerer, hva kan det si for å redde miljøet på andre felt?

Filmer hele prosessen 

Hver gang jeg plukker søppel, filmer jeg prosessen. Vi finner alt: bildekk, plastposer, batterier, sparkesykler, båter og møbler. Å dykke ned til 10 meter og løfte opp et bildekk til overflaten er fysisk krevende. Sikten er ofte dårlig, noen ganger må vi strekke ut en arm for å sikre at vi ikke krasjer i bunn.

Se film her:

Da jeg begynte å analysere filmmaterialet, ble jeg slått av hvor brutalt det hele er, selve prosessen, men også hvor preget landskapet er av menneskelig påvirkning. Jeg bestemte meg for å gå mer inn i materien.

Referanser:

• Moland, E. (2021). 100 år av Oslofjordens fiskerihistorie på 10 minutter [Foredragsnotat]. Forskningsdagene 2021. Norsk institutt for vannforskning.
• Mathismoen, O. (2018, 25. mars). Torskekollaps i Oslofjorden, men forskerne vet ikke hvorfor. Aftenposten. Norsk institutt for vannforskning.(NIVA). (2025).
• Tilstandsrapport for Oslofjorden (s. 25; NIVA-rapport, ISSN 1894-7948). NIVA i samarbeid med Havforskningsinstituttet (HI), Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), og Universitetet i Oslo (UiO). ISBN 978-82-577-7773-9.
• Kvalheim, L. (2023). Mapping fish diversity in the Oslo fjord by combining eDNA and citizen science (Masteroppgave, Universitetet i Oslo).

(Artikkelen er tidligere publisert på Kristiania kunnskap med tittelen 

Filmer han fjordens siste åndedrag? )

 

Aktuelt på forskersonen:

Økt areal gir ikke automatisk bedre dyrevelferd

Har usikkerheten blant unge virkelig doblet seg på sju år? Neppe