Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Debatten om sviktende skoleresultater, presset helsetjeneste og manglende gjennomføringsevne i offentlige tjenester peker mot et felles problem: vi er dårlige på å få nye, kunnskapsbaserte løsninger til å fungere i praksis. Ikke fordi ansatte mangler vilje, men fordi de mangler kompetanse i hvordan tiltak skal innføres.

Resultatet er at ansatte ofte står alene når noe nytt skal tas i bruk. Lovende tiltak kollapser på vei inn døra. Hvor lenge skal vi akseptere at gode tiltak taper mot systemer som ikke er rigget for innføring?

Et fagfelt som handler om å få tiltak til å virke

Implementering handler om å ta i bruk metoder vi allerede vet har effekt. Implementeringsvitenskap har som mål å tette gapet mellom forskning og praksis, slik at kunnskap faktisk når frem til brukerne. Dette er krevende. 

Forskning viser at mange tiltak enten ikke tas i bruk, eller forsvinner etter kort tid (se kildeliste nederst). Konsekvensene er store: ressurser sløses bort og mennesker går glipp av hjelp som kunne gjort en forskjell.

Når begrepet mangler, blir undervisning og praksis tilfeldig

En rask kartlegging fra Nasjonalt nettverk for implementeringsforskning (NIMP) viser at implementering i liten grad undervises som eget tema i norske utdanninger. Der tilbud finnes, er de ofte integrert i brede emner som kunnskapsbasert praksis eller kvalitetsutvikling, og tilbys hovedsakelig på master- og PhD-nivå.

Flere utdanningsinstitusjoner bruker ikke begrepet implementering i sine rammeplaner og emnebeskrivelser, men benytter andre betegnelser som «kvalitetsforbedring» eller «tjenesteutvikling». Dette skaper uklarhet.

Kvalitetsforbedring handler primært om å justere eksisterende praksis, mens implementering handler om å innføre og forankre nye tiltak vi allerede vet virker.

RETHOS (Kunnskapsdepartementets rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene) fremhever betydningen av å anvende kunnskap i praksis, men implementering omtales ikke som egen disiplin. Når begrepet mangler, mangler også en tydelig faglig identitet og et systematisk undervisningstilbud. Da blir opplæringen fragmentert, og implementering overlates til enkeltpersoner fremfor systemer.

Sverige har forstått det

I Sverige er implementeringsvitenskap etablert som et tydelig forsknings- og undervisningsfelt. Der finnes egne masterprogrammer, forskerskoler og doktorgradskurs. Flere universiteter som Karolinska institutet og Linköping profilerer seg eksplisitt som implementeringsmiljøer. 

Uppsala universitet løfter frem implementering som en nasjonal forskningsprioritet. Kort sagt: Sverige har gjort implementering til et fagfelt, ikke bare et prosjekt.

Norge trenger flere som kan lede implementering

Også i Norge ser vi begynnende initiativ, men tempoet står ikke i forhold til behovet. Det er ikke tilstrekkelig at implementering berøres i enkelte emner sent i utdanningsløpet. Kompetansen trengs der tiltak faktisk skal tas i bruk; i tjenestene!

Internasjonalt har det vokst fram egne roller for dette arbeidet: implementeringsrådgivere og -spesialister med ansvar for å planlegge, følge opp og justere innføring av nye tiltak. I Norge er slike roller sjeldne. 

Ansvaret legges i stedet på ledere og ansatte uten nødvendig tid eller opplæring. Resultatet er kjent: gode tiltak strander, og organisasjoner sitter igjen med nok et prosjekt som ikke blir varig.

Det finnes enkelte kurs- og etterutdanningstilbud, blant annet i regi av Verdighetssenteret og KS agenda og ulike kompetansesentre, samt NIMPs årlige implementeringskonferanse. Tilbudene er imidlertid spredte og begrensede. Implementeringskompetanse er derfor fortsatt mangelvare.

Et ansvar for utdanningssektoren

Vi vet stadig mer om hva som virker. Nå må vi bli bedre på hvordan vi får det til å virke i praksis. Det krever tydeligere undervisning, egne utdanningstilbud og en klar profesjonsrolle for implementeringskompetanse i offentlig sektor.

Norge har vært godt representert på den Europeiske implementeringskonferansen de siste årene. Interessen for feltet er tydelig. Nå må utdanningssektoren og myndighetene ta ansvar for å bygge feltet. Ikke stykkevis og delt, men systematisk.

Sverige har vist at det er mulig. Nå er det vår tur.

Kilder:

• Wong DR, et al. Implementation Science Communications. 2022;3(1):2.
• Riksrevisjonen. Oslo: Riksrevisjonen; 2021.
• Shelton RC, Cooper BR, Stirman SW. The sustainability of evidence-based interventions and practices in public health and health care. Annual review of public health. 2018;39:55-76.

Aktuelt fra forskersonen:

Kampen om tilstrekkelig informasjon om ME og long covid er blitt en stillingskrig

Denne ryggplagen er en skjult utfordring blant samiske pasienter