Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Høyrepopulismen har fått en rolle som fiendebilde i akademia. Vi ser hvordan politiske krefter på høyresiden truer akademisk frihet, kutter finansiering og forsøker å styre forskningens innhold. I USA har dette allerede fått konkrete konsekvenser for universitetssektoren, og dette merkes også her hjemme.

Samtidig er det påfallende hvor lite oppmerksomhet venstrepopulismen får i akademiske miljøer. Hvorfor er det så mye enklere å rette søkelyset ut enn inn? 

Venstresidens moralske fellesskap

Også på venstresiden finnes det politiske strømninger som – ofte ureflektert – former forskning, offentlig debatt og institusjonell kultur. I mange norske og vestlige forskningsmiljøer råder det en konsensus der visse holdninger og begreper regnes som selvsagte og gode. 

Akademikere anklager gjerne høyresiden for å reprodusere populistisk retorikk, men ser sjelden kritisk på egne strategier for å fremme politiske og kulturelle preferanser. Venstrepopulisme kan arte seg som et moralsk fellesskap der avvik fra indre konsensus møtes med skepsis eller utdefinering.

Dette handler ikke bare om retorikk og ideologi, men om forskningens og universitetets rolle i et demokrati. Skal akademia være en åpen og mangfoldig arena for idéutveksling, må vi også rette det kritiske blikket mot oss selv. 

Hvilke ideologiske strømninger preger våre institusjoner? Hvordan former konsensus både forskningsspørsmål, undervisning og offentlig debatt? Og hva skjer med pluralismen når visse perspektiver marginaliseres – ikke av eksterne krefter, men innenfra?

Ladet kulturkanon

Den pågående norske debatten om kulturkanon viser hvor lett polarisering kan oppstå på begge fløyer. Partiet Høyre har flere ganger foreslått å utforme en norsk kulturkanon – et utvalg av kunstuttrykk som litteratur, billedkunst og annet – for å fremme felles referansepunkter i en nasjon som står overfor nye utfordringer. 

Forslaget har møtt motstand fra venstresiden, som ser slike kanonprosjekter som ekskluderende og splittende. Ironisk nok kan også deler av den akademiske venstresiden bidra til nye former for splittelse. 

Innenfor kulturarvstudier, internasjonalt ofte omtalt som «kritiske» kulturavsstudier, har aktivisme i økende grad erstattet akademisk refleksjon. Typiske fiendebilder etableres: 

Den vestlige mannen utnevnes gjerne til arketypen på det onde, mens «de andre» – gjerne kvinner eller marginaliserte grupper – tildeles rollen som ofre for ekspertenes makt. Lekfolk og marginaliserte grupper gis moralsk autoritet, mens institusjonell kunnskap og akademisk tradisjon mistenkeliggjøres, ofte uten empirisk begrunnelse.

Symbolsk kamp

På begge sider mangler det nøytral, akademisk refleksjon som ikke er politisk motivert. På venstresiden viker kritisk refleksjon for identitetspolitikk og kampen mot maktstrukturer, og det virker ikke som det er rom for å undersøke empiriske fenomener i dybden. 

Det kritiske blikket erstattes av moralske idealer, og kompleksitet forenkles bort. Resultatet er at «kritiske» kulturarvstudier ofte fritar både studenter og forskere fra refleksiv og analytisk virksomhet. 

Fagfeltet blir en arena for symbolsk kamp, der det å posisjonere seg på riktig side av den moralske fronten overskygger nysgjerrigheten og viljen til å undersøke kulturelle fenomener og historiske prosesser grundig.

Vi må stille spørsmål ved egne dogmer

Dette gir oss en viktig påminnelse: Høyresiden er ikke nødvendigvis mer splittende enn venstresiden. Begge kan havne i posisjoner der de, på hver sin måte, bidrar til utelukkelse og polarisering – enten gjennom kanontenking eller gjennom akademiske fortellinger som deler verden inn i sosiokulturelle strata. 

Skal universitetet være en reell arena for pluralisme og refleksjon, må vi våge å bryte med slike mønstre og insistere på den akademiske friheten til å undersøke alt – også det å stille spørsmål ved våre egne dogmer, enten disse måtte være til venstre eller høyre i politikken.

Aktuelt fra forskersonen:

Pessimistiske klimaaktivister sier de har mistet troen på at verden kan reddes

Hvordan kan vi kjenne igjen anti­semittisme – og ta problemet på alvor?