Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Forskerforbundet satte nylig i gang en underskriftskampanje for å få akademisk frihet grunnlovsfestet. Debatten om å grunnlovsfeste akademisk frihet i Norge har i stor grad vært drevet av utviklingen i USA. 

Bekymringen har vært at politiske krefter i fremtiden kan gripe inn i forskning, undervisning og ansettelser. Erfaringer fra Europa viser imidlertid at denne trusselen ikke er hypotetisk. Trusselen er ikke bare transatlantisk, den er europeisk, og den er nå også norsk.

Koranforskning mistenkeliggjort

I 2025 ble flere EU-finansierte forskningsprosjekt med søkelys på islam, blant annet ERC-prosjektet The European Qur’an, utsatt for kraftige angrep fra fransk ytre høyre. Det europeiske koranprosjektet undersøker hvordan Koranen har blitt lest og fortolket i Europa gjennom historien, et klassisk humanistisk prosjekt om tekst, resepsjon og idéhistorie. Likevel ble det fremstilt som ideologisk og mistenkelig.

Å rekonstruere denne europeiske historien om Koranen ble av kritikere tolket som islam-promoterende. Prosjektet ble på usaklig vis forsøkt knyttet til det muslimske brorskapet, en typisk ytrehøyre-retorikk. John Tolan, Principal investigator vedprosjektet og professor emeritus ved det franske Nantes Université, påpekte at det er forskningsfriheten som faktisk blir angrepet.

Skjer også i Norge

Heldigvis var reaksjonen fra forskningsmiljøet tydelig: rundt 100 forskere signerte en åpen støtteerklæring der de forsvarte koranprosjektet som legitim, kildebasert forskning og advarte mot politisk press på akademia. Dette var ikke bare et forsvar av ett prosjekt, men av selve prinsippet om akademisk frihet.

Det som skjedde i Frankrike, var ikke et isolert tilfelle, men et forvarsel. For nå ser vi lignende tendenser i Norge.

I en nylig uttalelse i Khrono går Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk hardt ut mot min ansettelse ved MF vitenskapelig høyskole. Han kritiserer at institusjonen har ansatt muslimske forskere som forsker på islam i det han sier: «De ansetter muslimer! Og de etterspør kapasiteter og kompetanse på islam!»

Dette illustrerer en utvikling der forskeres bakgrunn og forskningsfelt i økende grad kobles til mistanke, snarere enn å vurderes faglig. Dette utfordrer grunnleggende prinsipper om at forskning og ansettelser skal vurderes etter faglige kriterier. Den akademiske friheten blir dermed truet.

Det som forener kritikken i Frankrike og Norge, er en grunnleggende sammenblanding av forskning og identitet. Forskning på Koranens rolle i europeisk idéhistorie gir innsikt i hvordan religiøse tekster har formet europeisk tenkning, fra middelalderen til opplysningstiden. I Frankrike ble slik forskning tolket politisk.

Også i Norge finnes tegn til lignende utvikling. 

Mitt eget PhD prosjekt er tilknyttet det samme ERC-finansierte prosjektet, The European Qur’an, hvor min biveileder er Principal investigator. Min forskning undersøker hvordan europeiske lærde faktisk arbeidet med Koranen i tidlig moderne tid, og setter teorien til Edward Said på prøve. Dette blir indirekte problematisert gjennom hvem jeg er, snarere enn hva jeg gjør.

Grunnlovsfesting vil sende et klart signal

Denne typen reaksjoner er ikke drevet av faglig uenighet. De er drevet av en mer diffus frykt, der islam ikke forstås som et forskningsfelt, men som et problem i seg selv. Dermed blir også forskningen på det mistenkeliggjort. Det er nettopp denne utviklingen som gjør spørsmålet om grunnlovfesting av akademisk frihet viktig.

les også:

Myten om europeisk koranforskning

Så lenge akademisk frihet kun er et prinsipp forankret i lovverk og institusjonelle normer, er den sårbar for politisk og mediemessig press. Når forskere kan delegitimeres offentlig – ikke for svak forskning, men for hva de forsker på eller hvem de er – er det et tegn på at eksisterende beskyttelse ikke er tilstrekkelig.

Grunnlovfesting vil kanskje ikke eliminere slik retorikk. Men det vil sende et klart signal om at forskning skal vurderes etter faglige kriterier, at ansettelser skal baseres på kompetanse, ikke identitet, og at politisk og ideologisk press ikke skal definere hva som er legitim kunnskap.

Ikke lenger en trussel, men en realitet

Dette reiser et grunnleggende spørsmål om hvilken type kunnskapssamfunn vi ønsker å være. Hvis forskning på islam i Europa blir definert som suspekt, åpner det for en farlig presedens. Da kan også andre felt bli gjenstand for samme type mistenkeliggjøring avhengig av politiske strømninger. Akademia kan ikke fungere under slike betingelser.

Debatten om akademisk frihet bør derfor oppdateres. Dette er ikke lenger en hypotetisk trussel inspirert av utviklingen i USA. Det er en empirisk realitet i Europa. Når slike tendenser først får feste, sprer de seg.

Grunnlovfesting av akademisk frihet er derfor ikke bare et juridisk spørsmål. Det er et viktig standpunkt: en tydelig grense mot en utvikling der forskning underlegges identitetspolitikk, frykt og ideologisk press.

Denne grensen kan ikke lenger tas for gitt. Den må forankres der den står sterkest, i Grunnloven.

Nytt fra forskersonen:

Hvithetshysteriet har nådd gymtimen

Å si at «nei, muslimer er ikke et lite stykke Norge» er et spesielt utgangspunkt for debatt