Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Den 15. mars markerte FN dagen for bekjempelse av Islamofobi. Vi vet at muslimhat, diskriminering og mer generell skepsis rammer norske muslimer: barn og unge, kollegaer, leger, IT-folk, renholdsarbeidere, sjåfører og foreldre. Så, også her burde det gjelde at «du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».

Om man streber etter å være et gagns menneske, og især dersom man vil hegne om frihet, rettssikkerhet, ytringsfrihet og religionsfrihet som grunnleggende prinsipper vi både forsvarer og realiserer i et demokratisk samfunn, så er den typen uttrykk for muslimhat som synes i vårt samfunn, helt utålelige.

Hva skjer i kommentarfeltene?

Kommentarfeltene er blant det som er der, som vi alle kan se. De er tidvis helt forferdelige – og forskning viser at muslimhatet øker der – selv om andelen av kommentarer totalt sett som utviser muslimhat heldigvis er lav. Det er en sunn refleks å holde seg unna, men disse hatefulle kommentarene blir ikke borte fordi mennesker av god vilje holder seg borte.

Alminnelig folkeskikk og medmenneskelighet som instinkt, der man gjenkjenner folk nettopp som medmennesker, synes å være etset bort i mange kommentarfelt der muslimer og Islam, men også innvandring og integrering tas opp.

Hvordan vi møter hverandre i hverdagen og omtaler hverandre er viktigere enn hva som skrives. Men om du stort sett unngår kommentarfelt, så er du kanskje ikke klar over hvor eksplisitt hatefullt, rasistisk og ja – islamofobisk – dette tidvis kan være. To ferske saker kan tjene til å reise noen spørsmål om roller og ansvar i samfunnsdebatten.

Et lite stykke Norge

Freias markedsføring som er våken for hverdagen til en del av deres kunder, der Iftar inngår i hverdagen under Ramadan, er blitt varmt omfavnet av en del stemmer som selv er muslimer. Så har noen kommentarfelt tatt av.

Det er åpenbart flere ting å si om Islam i Norge og det interreligiøse landskapet, eller hvordan dette kan eller bør sees i sammenheng med Kristendommens rolle historisk, som kulturarv, eller som levende tro i dag. Men å si at «nei, muslimer er ikke et lite stykke Norge» er et spesielt utgangspunkt i et demokrati som prinsipielt hegner om religionsfrihet, også om man tenker at debatt om kultur og identitet bør ha stor takhøyde.

Denne typen debatter, hvor enig eller uenig man måtte være i sak, holder seg tidvis (men ikke alltid) over den terskelen for anstendighet som kommentarfeltene ofte ikke forholder seg til. Så kan man spørre seg: Der formuleringer av slaget over brukes, hva slags kommentarfelt nærer man? Og hvem har ansvaret her?

Moské-skoler

Nylig ble forskerkollega Hildegunn Valen Kleive (Høyskolen i Volda) intervjuet av forskning.no om innsikter fra FAITHED prosjektet: om hva barn lærer på moské-skoler. Der fortalte hun om variasjon i aktiviteter, fokus og læringsmetoder på denne fritidsarenaen, som et ikke ubetydelig antall norske barn er godt kjent med.

Saken var bra, den, selv om forskning.no valgte å bruke tittelen «koranskoler», trolig fordi det gir flere klikk. I forskning.no-podkasten diskuteres dilemmaene knyttet til dette valget. «Koranskoler» er mer kjent; samtidig er det ikke denne betegnelsen som brukes mest på disse aktivitetene i Norge; snarere er det moskèskole eller Islam-skole. I podcasten får man også høre mer om hvordan norsk språk er vanlig på moské-skolene, ikke minst på mindre steder i Norge.

I forskning.no saken ble FAITHED-funnene satt sammen med stoff om forskning på radikalisering i Kenya, og henviste til en NRK sak fra 2018 om norske barn som sendes til Somalia og Kenya. Transnasjonale utenlandsopphold for barn og unge har fått mye negativ omtale, også berettiget. Samtidig er det nødvendig å nevne at transnasjonale familiebånd også kan være en ressurs.

Forskeren bak studien om radikalisering, Torhild Breidlid, formidler at når radikalisering skjer, er religion en av mange brikker som spiller sammen. Få enkle årsakssammenhenger, altså, og forskeren fant i sitt doktorgradsarbeid (2024) at mange av skolene faktisk fokuserer på toleranse. Også dette nevnes i forskning.no saken.

Saken fremstår etterrettelig og forskerne kommer til orde. Journalisten utøver en profesjonell kritisk sans, et inntrykk som forsterkes om man også lytter til samtalen i forskning.no-podkasten.

Likevel synes perspektivet som anlegges på Islam i saken på forskning.no på noen vis å anta at leseren antakelig vil være skeptisk. Og dermed at man kanskje bør være kritisk som utgangspunkt? Tittelen kan i alle fall gi et slikt inntrykk: «Hva lærer barn egentlig på koranskole?» I sum formidler saken et nokså nyansert bilde av hva moskéskolene som forskerne har studert er og ikke er, og podcast-episoden gjør det i enda større grad.

Blikket vi retter mot hverandre

Journalisten, Nina Kristiansen, har kanskje gjort et bevisst og klokt forsøk på å kommunisere forskning om et brennbart tema, på en måte som er ment å fremstå mest mulig etterrettelig. Ja, kanskje litt kritisk, nettopp for å nå ut til dem som er litt skeptiske i utgangspunktet?

Kanskje håpet forskning.no å temme noen av kommentarene som kunne komme i kommentarfeltet? Noen slike kom likevel, tålte ikke dagens lys og ser nå ut til å være fjernet. Også det at kommentarfelt (heldigvis) modereres, skaper noen dilemmaer for journalistikk og samfunnsdebatt – og for forskning.

Forskning, journalistikk og samfunnsdebatt formes av hvilke blikk vi retter mot hverandre, hvilke ord vi velger og hvilke antakelser vi legger til grunn. Dersom vi velger et blikk som anerkjenner mennesket først – før forestillinger, frykt eller stereotypier – her med tanke på muslimer i vårt samfunn – da endres også betingelsene for samtalene vi kan ha.

Et slikt blikk er ikke naivt; det er ansvarlig. Det er det blikket som kan gjøre oss mindre likegyldige, og som kan bidra til å redusere rommet for islamofobi, muslimhat, rasisme og diskriminering, og dermed også fremme fellesskap og samhørighet.

Aktuelt fra forskersonen:

Det er på tide å si farvel til ME-diagnosen

Dette bekymrer unge i Norge mest