En avgjørelse om å avslutte livet forutsetter at man er godt informert om behandlingen, om muligheter og begrensninger. Og ønsket må være konstant over tid, og uavhengig av press fra omgivelsene, skriver innleggsforfatteren.(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)
Retten til selvbestemt livsavslutning handler om menneskeverd
DEBATT: Den svenske medisinprofessoren Cirence Blomquist skriver at å hjelpe et menneske med å dø ikke trenger være å ta liv, det kan kalles å gi død, og døden er en gave vi alle til slutt skal få.
Ole PederKjelstadliPensjonert lektor
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Pensjonert lektor Ole Peder Kjelstadli og professor Bjørn Hofmann diskuterer juridiske og etiske grunner til hvorvidt frivillig dødshjelp bør innføres. Dette er det fjerde innlegget i rekken. De tre første kan du lese her:
Bjørn Hofmann skriver i et svar til meg at den norske legen
Christian Sandsdalen ble i 1999 dømt for overlagt drap for å ha gitt dødshjelp
til Bodil Bjerkmann. Ifølge gjeldende norsk lov er altså dødshjelp (eutanasi)
fortsatt drap. Jeg er enig med Hoffmann
at med det lovverket vi har så kan man si at dødshjelp er drap.
Det er ikke rettferdig at de aller mest hjelpeløse, som ikke er i stand til å ta sitt eget liv, blir nektet valget om å gjøre slutt på livet.
Hoffmann bruker altså saken mot den avdøde legen Christian
Sandsdalen, som sommeren 1996 ga aktiv dødshjelp til den sterkt MS-syke Bodil
Bjerkmann (etter hennes eget innstendige ønske), som bevis for at dødshjelp er
drap. Hvis vi ser nærmere på denne saken, får vi vite at Sandsdalen meldte seg
for Riksadvokaten og ble senere tiltalt.
Ga saken et ansikt
Gjennom sin handling og rettssaken ga Sandsdalen et
ansikt til debatten om aktiv dødshjelp i Norge, og saken ble for alvor satt på
dagsorden. Sandsdalen
ble riktignok funnet skyldig til slutt, i overlagt drap på en uhelbredelig syk
pasient.
I Borgarting lagmannsrett ble
han imidlertid frifunnet av juryen, men dommeren satte kjennelsen til side, og
saken ble på nytt tatt opp med bare fagdommere. Her tapte Sandsdalen, men han
anket, og 14. april 2000 forkastet Høyesterett anken til den pensjonerte legen.
Retten la vekt på at Sandsdalens handling var diktert av
barmhjertighetshensyn og sterkt ønsket av pasienten selv. Hun hadde kort tid
igjen å leve, og hun fikk tatt en verdig avskjed med sine nærmeste. Hun fikk «en fredelig død under kontrollerbare
omstendigheter i stedet for en smertefull dødskamp».
Annonse
Vi venter fortsatt
I dommen påpeker lagmannsretten at straffelovens
bestemmelser om barmhjertighetsdrap har stått uendret siden loven ble vedtatt i
1902. Retten mente at det kunne være på tide at Stortinget på nytt vurderte grensene
mellom det tillatte og det straffbare på dette området.
Vi venter fortsatt på Stortingets behandling av denne
anmodningen fra retten.
Retten til selvbestemmelse i denne sammenhengen dreier seg
dypest sett om menneskeverd og verdig måte å dø på.
Selv har jeg siden 1989 deltatt i samfunnsdebatten om dette
følelsesladde temaet. Det har til tider kostet mye. Jeg har ofte følt meg
alene i debatten. På den annen side har jeg fått mange telefoner fra fortvilte
pårørende og syke mennesker, som ønsker endringer i dagens lovverk og
holdninger i helsevesenet.
Et annet viktig argumentet er rettferdighet. Det er ikke
rettferdig at de aller mest hjelpeløse, som ikke er i stand til å ta sitt eget
liv, blir nektet valget om å gjøre slutt på livet.
Man sulter ikke i hjel den man elsker
I et intervju i
Tidsskrift for Norsk psykologforening (nummer 7, 2004) fortalte psykolog Kari Vigeland om en 69 år gammel
pensjonert professor, som i 1995 kjent skyldig i to overlagte drapsforsøk på sin
kone. Drapsforsøkene skjedde på sykehuset, der kona lå etter slag med
komplikasjoner.
Annonse
Mannen hadde forstått det slik at enten ville hun dø snart,
eller hun ville overleve uten noen gang å få et bevisst mentalt liv igjen. Ekteskapet
mellom de to hadde vært meget lykkelig. Mannen var på sykehuset dag og natt, og
mente at kona led sterkt.
Han ønsket at legene skulle bistå med aktiv
dødshjelp, men ble avvist, og oppfattet det slik at de gjennom å unnlate
behandling ville gi henne passiv dødshjelp. «Man sulter ikke hjel den man
elsker,» sa han i retten. Dommen ble ni måneders betinget fengsel.
En avgjørelse om å avslutte livet forutsetter at man er godt
informert om behandlingen, om muligheter og begrensninger. Og ønsket må være
konstant over tid, og uavhengig av press fra omgivelsene.
Avslutningsvis vil
jeg trekke inn en svensk medisiner og professor i medisinsk etikk, Cirence
Blomquist som i sin bok «Medicinsk etikk» sier at «å hjelpe et menneske å dø
trenger ikke være å ta liv, det kan kalles å gi død, og døden er en gave vi
alle til slutt skal få. Kunne mennesket selv bestemme tidspunktet for denne
gaven, skulle livet bli lettere både for den enkelte, hans eller hennes familie
og samfunnet inkludert helsepersonalet.»
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?