Smilende kvinne i blå skjorte fotografert mot en lys, nøytral bakgrunn.
Skal fellesskolen fortsatt være en bærebjelke i demokratiet vårt, må staten ta et tydeligere ansvar for strukturene som sikrer alle barn og unge muligheten til å utvikle slik kompetanse, skriver Anne Liv Kaarstad Lie.

Fellesskolen skal lære alle barn om demokrati. Men hvem tar ansvaret?

KRONIKK: Norge har én fellesskole med et nasjonalt samfunnsmandat. Likevel er det kommunenes økonomi og prioriteringer som i stor grad bestemmer skolenes rammevilkår.

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Læreren må anerkjennes som en del av Norges nasjonale beredskap, argumenterer Marieke Bruin og Benjamin Knox i Forskersonen 8. november. De løfter fram lærernes betydning for å utvikle kritisk tenkning, dømmekraft og demokratisk motstandskraft.

Det er et viktig perspektiv. Men diskusjonen må også handle om fellesskolen som samfunnsinstitusjon og hvem som har ansvaret for å sikre dens demokratiske oppdrag.

Norge har ikke 357 fellesskoler. Vi har én. Fellesskolen er et nasjonalt samfunnsprosjekt, og dens demokratiske oppdrag kan ikke være avhengig av hvor i landet elevene vokser opp.

Vi risikerer å miste av syne et av skolens viktigste samfunnsoppdrag: å utvikle demokratiske medborgere.

Skal fellesskolen bidra til å utvikle demokratisk kompetanse hos alle barn og unge, må staten ta et tydeligere ansvar.

Demokratisk kompetanse utvikles ikke av seg selv

Norge rangeres som verdens mest demokratiske land i Democracy Index 2025. Det er en posisjon vi har hatt i en årrekke. Men demokratiet er ingen naturtilstand. Det er utviklet gjennom generasjoner og må læres, praktiseres og videreutvikles av hver ny generasjon.

Her har den norske fellesskolen spilt en viktig rolle. Gjennom generasjoner har skolen vært en av våre viktigste samfunnsinstitusjoner. Den har ikke bare gitt barn og unge kunnskaper og ferdigheter, men også bidratt til å utvikle et samfunn der mennesker med ulik bakgrunn kan leve sammen, håndtere uenighet og ta ansvar for fellesskapet.

Men det finnes utviklingstrekk vi bør ta på alvor. Den internasjonale demokratiundersøkelsen ICCS 2022 viser at norske 14-åringers kunnskap om demokrati og medborgerskap har gått betydelig tilbake siden 2016. Nedgangen er den største blant de 15 landene som deltok i begge undersøkelsene.

Samtidig viser analysene at skolen har særlig stor betydning for elevene med lavest demokratikunnskap. Forskjeller mellom skoler forklarer en større andel av variasjonen i resultatene for denne elevgruppen enn for elever med høyere kunnskapsnivå (Storstad, Caspersen & Wendelborg, 2026).

Dette understreker fellesskolens potensial som en sosialt utjevnende arena, også når det gjelder demokratisk kompetanse. Samtidig diskuterer vi ofte skolens kvalitet som om den først og fremst handler om faglige resultater, prøver og den enkelte elevs prestasjoner.

Vi risikerer dermed å miste av syne et av skolens viktigste samfunnsoppdrag: å utvikle demokratiske medborgere.

Fellesskolen er mer enn summen av klasserommene

Demokratisk kompetanse handler ikke bare om kunnskap om politiske institusjoner og valg. Den utvikles også gjennom erfaringer med å lytte, samarbeide, håndtere uenighet og delta i beslutninger som angår fellesskapet.

Her har fellesskolen en særlig betydning. Den er en felles arena der barn og unge med ulike erfaringer, verdier og meninger møtes. Gjennom undervisningen og skolehverdagen får elevene mulighet til å erfare hva det innebærer å være en del av et demokratisk fellesskap.

I NOU 2026: 10, Fellesskolen – Bærebjelken i framtidens samfunn, løftes nettopp skolens brede dannings- og utdanningsoppdrag fram. Utvalget understreker fellesskolens betydning som en samlende samfunnsinstitusjon og en forutsetning for demokratiets framtid.

Ett nasjonalt samfunnsmandat – ulike kommunale vilkår

Her ligger et grunnleggende spenningsforhold i norsk skolepolitikk. Fellesskolen har et nasjonalt samfunnsmandat, mens kommunene har ulike økonomiske og organisatoriske forutsetninger for å realisere det.

Fellesskoleutvalget beskriver betydelige forskjeller mellom kommunene, blant annet i økonomiske rammevilkår og bruk av ukvalifiserte lærere. Når slike forskjeller påvirker skolenes forutsetninger, reiser det spørsmål om hvordan staten sikrer at det nasjonale samfunnsmandatet ivaretas.

Sterkere statlig ansvar betyr ikke mer detaljstyring av undervisningen. Tvert imot må staten sikre likeverdige rammevilkår. Det handler om kvalifiserte lærere, gode læremidler og tid og ressurser til kollektiv kompetanseutvikling.

Demokratisk beredskap krever mer enn gode intensjoner

Bruin og Knox argumenterer for at lærere må anerkjennes som en nasjonal beredskapsressurs. Jeg vil utvide dette perspektivet: Det er ikke tilstrekkelig å anerkjenne lærernes betydning dersom vi samtidig lar forutsetningene for fellesskolens samfunnsoppdrag variere med kommunenes økonomi.

Et demokrati trenger innbyggere som kan tenke kritisk, tåle uenighet, stille makten til ansvar og delta i samfunnets beslutninger. Dette er kompetanser som utvikles gjennom kunnskap, erfaringer og deltakelse over tid.

Skal fellesskolen fortsatt være en bærebjelke i demokratiet vårt, må staten ta et tydeligere ansvar for strukturene som sikrer alle barn og unge muligheten til å utvikle slik kompetanse.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

 

Powered by Labrador CMS