Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Åpen antisemittisme av den klassiske, raseideologiske typen som vokste frem mot slutten av 1800-årene – og som kulminerte under nasjonalsosialismen og Holocaust – ble ganske kort tid etter andre verdenskrig skandalisert. 

Etter 1945 ville knapt noen, med et unntak av det revansjistiske (men politisk marginaliserte) miljøet av gamle fascistiske kampfeller vedkjenne seg en identitet som antisemitter.

• Kronikken er tidligere publisert på Filter nyheter

Samtidig levde antisemittiske forestillinger åpenbart videre som holdninger som kom til uttrykk på både private og semioffentlige arenaer. I en undersøkelse tidlig på 1950-tallet erklærte over 40 prosent av et utvalg Oslo-borgere seg helt eller delvis enige i en påstand om at det var jødenes egen skyld de var blitt forfulgt.

Det nedarvede kulturelle klisjeene om jødene og «det jødiske» var blitt en «antisemittisme uten antisemitter» – litt på samme måte som rasisme og rasetenkning etter hvert er blitt til en «rasisme uten rasister». (I min bok «I skyggen av holocaust» fra 2023 analyserer jeg disse prosessene på en forsøksvis samlet måte)

Uansett: Hvordan skal vi kunne kjenne igjen antijødiske holdninger i et samfunn der ingen – med unntak av de aller mest ekstreme aktørene på ytre høyre fløy – vil vedkjenne seg en identitet som antisemitter? Og hvordan skal vi ta tak i problemet og ta det på alvor? Her følger noen punkter jeg oppfatter som viktige:

1) Anerkjenne at antisemittismen er et kulturelt fenomen

Antisemittiske og rasistiske stereotypier har lange røtter i vår kulturtradisjonen, eller kulturarv om man vil.Negative fremstillinger av «jøden» og «det jødiske» inngikk som et element i kristen forkynnelse og identitetsdannelse, lenge før det fantes jøder i Norge eller i Skandinavia forøvrig. 

Senere ble det anvendt i den nasjonale identitetskonstruksjonen – i vittighetspressen i mellomkrigstiden ble for eksempel «jøden» gjerne fremstilt som et negativt speilbilde av «nordmannen».

På samme måte som rasisme og rasetenkning, kan antisemittismen fremtre i en helhetlig ideologisk form, men den kan også komme til uttrykk som vagere, kulturelt betingede og ofte ubevisste stereotypier.

2) Anerkjenne at antisemittismen er fleksibel og mangesidig

Vi forbinder ofte antisemittismen med høyreekstremisme, nasjonalsosialisme og Holocaust. Og det er ikke særlig rart:

Dette er utvilsomt den mest kompromissløse og dødelige varianten av hat mot jøder historien har produsert, og historisk sett var det også på den ytre politiske høyresiden antisemittismen var mest utbredt. 

Det er likevel viktig å være klar over at antisemittismen er et sammensatt, dynamisk og mangefasettert fenomen, som har kommet – og kommer – i mange varianter.

Historisk sett fantes det «tradisjonell» og modernisert kristen antijudaisme, opplysningsorientert form for antisemittisme, strømninger som kombinerte moderniseringskritikk og antijødiske tenkemåter, raseideologisk antisemittisme, og så videre.

I vår tid finner vi antisemittisme på ytterste høyre fløy, blant islamistiske ekstremister, og også blant segmenter på venstresiden. Det finnes miljøer som kombinerer klassiske stereotypier rettet mot «radikale jøder» med støtte til den sittende israelske regjeringen, og det finnes aktører som kombinerer antisemittisme med sterke antiisraelske holdninger.

Det som er viktig når man skal konfrontere slike strømninger, er at man ikke bare fokuserer på «de andres» antisemittisme. På venstresiden (som jeg selv identifiserer meg med) er det veldig enkelt å konfrontere for eksempel Hans Jørgen Lysglimt Johansen og nazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen – og det er selvsagt bra dette blir gjort.

Vel så viktig er det imidlertid å se seg selv i speilet og konfrontere overtramp i egne rekker.

3) Unngå diskusjoner om hvem som «er antisemitt» (og hvem som ikke er det)

Dette ender opp i diskusjoner om intensjoner og personlig sinnelag, og skaper skyttergravskriger snarere enn læring.

Antisemittisme og rasisme er kulturelle fenomener med lange historiske røtter. Dette betyr også at de kan bli reprodusert ubevisst – uten at intensjonen er å ramme minoriteten.

Og et poeng til: Det er faktisk urettferdig å plassere noen som tramper i klaveret ved én anledning i samme leir som Den nordiske motstandsbevegelsen.

4) Unngå bagatellisering

Da jeg skulle utgi min egen bok om etterkrigsantisemittismen i Norge, ble jeg møtt med kommentarer på sosiale medier av typen «ja, men det må være lov å kritisere Israel» – før boken i det hele tatt var blitt lest av noen.

Det er helt åpenbart at det må være lov til å kritisere israelsk politikk – gjerne knallhardt. Det er også viktig og nødvendig å diskutere definisjoner og kritisere politisk misbruk av begrepet. (Mange seriøse antisemittismeforskere kritiserer da også dette).

Når «ja men det må være lov å…» blir en standardfrase, som bidrar til at viktige diskusjoner bare feies bort, oppstår det imidlertid et problem.

5) Lytt til minoritetenes erfaringer og opplevelser

Dette dreier seg for ordens skyld ikke om at man må være enig med ulike representanter for minoritetene.

Det er da også vanskelig, ettersom jøder (i dette tilfellet) mener ekstremt mange ulike ting. Men det å forsøke å sette seg inn i hvordan det oppleves å være mistenkeliggjort, å måtte bevoktes og å stå i krysspress – det er helt vesentlig, fordi det skaper innsikt og forståelse.

Om forfatteren: Kjetil Braut Simonsen er historiker, fagleder og forsker ved Jødisk museum i Oslo. Han er forfatter av boken «I skyggen av holocaust. Antisemittisme i norsk historie 1945–2023 ».

Teksten ble opprinnelig publisert på Facebook dagen etter det IS-inspirerte terrorangrepet på jøder på Bondi Beach i Australia under hannuka 14. desember. Minst 15 mennesker ble skutt og drept mens ytterligere minst 26 ble skadet.

Aktuelt fra forskersonen:

Hvor går grensen mellom ulovlige og smakløse ytringer?

Ingenting tyder på at skilsmisse eller samlivs­brudd svekker barns psykiske helse