Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Antallet anmeldte hatefulle ytringer har økt markant de siste årene. I mediene har juridiske kommentatorer brukt begrep som «ikke kvalifisert krenkende» for å forklare henleggelser i mye omtalte saker, og i domstolene gjentas formuleringer om at det skal være en «relativt rommelig margin for smakløse ytringer».

Men hva slags terskel for straffbarhet er egentlig dette?

Ny studie om grensen for straffbare ytringer

I en fersk artikkel analyserer vi hvor domstolene trekker grensene for hatefulle ytringer etter straffelovens paragraf 185 bokstav a (om hudfarge eller opprinnelse) og b (om religion eller livssyn).

Vi ønsket å klargjøre hva domstolene anser for å være innenfor og utenfor marginen for lovlig smakløse ytringer. Et hovedfunn er imidlertid at det ikke er mulig å gi et entydig svar. Under presenterer vi viktige spørsmål som funnene våre reiser.

Ytringsfrihetens vern

Studien bekrefter at ytringsfrihetens kjerne står sterkt: Kalkulerende og velartikulerte rasister kan bevege seg på den lovlige siden av smakløse hatefulle ytringer når de gjør det under dekke av ytringsfrihet og religionskritikk, mens mer «stakkarslige» hverdagsrasister som slenger ut ubehøvla rasisme til forbipasserende på trikken eller i byen dømmes for dette. 

Terskelen for straffbarhet er lavere i sistnevnte saker, fordi slike ytringer regnes som utelukkende sjikanøse. Fordi de ikke inngår i et offentlig ordskifte eller politisk debatt er de ikke vernet.

I lys av straffelovens paragraf 185 overordnede formål om «å bekjempe rasefordommer ved å beskytte sårbare grupper mot hat og forhånelse», er det et tankekors at det er ytringene med størst skadepotensial som beskyttes – slik Ytringsfrihetskommisjonen også påpekte.

Domstolene drøfter ellers de hatefulle ytringenes straffbarhet særlig med tanke på den konkrete ordbruken, konteksten ytringen ble uttalt i, og hvem ytringen var rettet mot.

Har sivile svakere rettsvern enn uniformerte?

I 40 prosent av sakene vi undersøkte (28/70) var fornærmede på jobb da de ble rammet av hatefulle ytringer. I 21 saker var fornærmede politi, vekter eller dørvakt. 

At uniformerte på jobb er overrepresentert kan ha ulike årsaker: de kan være utsatt for mer hat på jobb, de kan ha lavere terskel for å anmelde straffbare forhold som rammer dem i tjeneste, eller påtalemyndighetene kan ha lavere terskel for å ta ut tiltale – eller en kombinasjon av disse.

I domstolenes vurderinger av ytringer rettet mot fornærmede som er på jobb, er jobben et helt sentralt element. Resonnementet er at sjikanen rammer dem mens de utfører samfunnsoppgaver og at de derfor ikke kan velge bort situasjonen.

De fleste av disse yrkene har en nesten iboende utsatthet for fulle eller frustrerte mennesker som tyr til grove ytringer fordi fornærmede – i kraft av sin stilling – påpeker og sanksjonerer tiltaltes oppførsel. 

Men sivile blir også rammet av like ytringer, ofte uprovosert, uten at domstolene registrerer at fornærmede heller ikke kan velge bort situasjonen.

Har barn og ungdom svakere rettsvern enn voksne?

Flere saker omhandler ytringer framsatt mot barn. I noen saker blir barn som utsettes for hatefulle ytringer regnet som fornærmede og dermed tilkjent erstatning. I andre saker blir barn forstått som tilhørere og har dermed ikke krav på erstatning, selv om den idømte hatefulle ytringen rettet seg direkte mot dem. Det framgår ikke i dommene hva som ligger bak disse vurderingene.

Den «relativt rommelige marginen for lovlige smakløse ytringer» skal ta høyde for fornærmedes alder: marginene skal være smalere for ytringer som rettes mot barn. Imidlertid finner vi at barns utseende kan få betydning for domstolenes vurdering.

I en illustrerende sak ble tiltalte frifunnet fordi hen hevdet at hen ikke forsto at fornærmede var mindreårig. 

Ved å anerkjenne tiltaltes logikk, skjøv domstolen ansvaret over på den som rammes: ungdom som utsettes for hatefulle ytringer blir nesten nødt til å opplyse gjerningspersonen om egen alder for å unngå svekket rettsvern. 

Dersom tiltalte fastholder at unge mennesker med mørkere hudfarge ser eldre ut enn de faktisk er, kan det være frifinnende i seg selv.

Er terskelen for å ta ut tiltale for høy?

Sakene som ender i retten er sterkt selektert. De færreste anmelder hatefulle ytringer, mange anmeldelser henlegges og få saker ender i domstolene. Selv om 90 prosent av sakene vi undersøkte endte med domfellelse, er rettspraksis – og domstolenes vektinger - vanskelige å forutsi.

Tidligere forskning viser at rettens avgjørelser kan påvirke politiets beslutninger i etterforskningen av hatefulle ytringer og hatkriminalitet. Det kan foregå en gjensidig forsterkning her: retten behandler kun saker det tas ut tiltale i, og politi og påtale henlegger saker de ikke ser eksempler på at er dømt i rettsapparatet. 

Kan det hende at påtalemyndigheten siler for hardt i sakene – slik at vi ikke får klargjort hva som faktisk er de rettslige grensedragningene i det store flertallet av saker som aldri blir prøvd i domstolene?

Spørsmålene studien vår reiser bidrar til et bredere grunnlag for å diskutere rettspraksis i denne typen saker fra et ikke-juridisk perspektiv.

Uansett behandler ikke strafferetten de bredere sosiale forholdene som gjør hatefulle ytringer og rasisme mulige – de ligger utenfor rettens mandat å håndtere. Domstolenes definisjoner, forståelse og behandling av hatefulle ytringer kan derfor framstå fremmed fra folks egne erfaringer med hat og hets i hverdagen utenfor retten. 

Dette reiser overordnede spørsmål om hvilken rolle domstolene spiller og kan ha i samfunnets svar på rasisme som problem.

Aktuelt fra forskersonen:

Når helseråd blir business og vitenskap blir snobberi

Skolen skal ikke være et sted for religiøst press