CRISPR: Det er uhyre viktig å omfavne det medisinske potensialet vi er i besittelse av

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I snart fire år har jeg jobbet med genredigering av menneskeceller ved hjelp av CRISPR-teknologi som doktorgradsstipendiat på UiO. Jeg har fordypet meg i metoden og dens potensialer og forsøkt å forbedre og effektivisere den. På reisen har jeg gjort meg noen refleksjoner.

Selv om forskere er glade i ord som «teknologi» og «programmering», er CRISPR på alle mulige måter en organisk og biologisk prosess som er avhengig av kroppens naturlige funksjoner. Ordbruken blant forskere gir et inntrykk av noe mekanisk, robot-lignende og programmerbart. Det er det ikke.

En delikat prosess, forskere er på saken

CRISPR er enkelt forklart en prosess der du kutter DNA og er avhengig av at cellen selv reparerer kuttet på en gunstig måte.  På grunn av samarbeidet mellom det du tilfører cellen og cellens eget maskineri, vil du aldri ha fullstendig kontroll over hvordan cellen selv reagerer og repareres.

Det er også en risiko for at det kuttes andre steder i DNAet enn du planlagte, og dette kan medføre nye uønskede mutasjoner. Det er derfor en delikat prosess som krever nøye optimalisering og alt DNAet må overvåkes. Heldigvis er forskere over hele verden på saken.

Moderne genetikk er et svært ungt fagfelt. I 2001 ble hele det menneskelige genomet (alt DNAet) for første gang sekvensert og siden da har vi lært mye, men det ville vært arrogant å anta at vi er i nærheten av en komplett forståelse.

Mens vi utvikler genredigering må vi samtidig erkjenne at den begrensede kunnskapen vår om DNA, gjør det umulig å forstå det totale omfanget. Og før noen spør om ikke KI kan fortelle oss hvordan alt henger sammen, må vi huske at KI er laget av mennesker og, så vidt meg bekjent, kan ikke gi oss svar uten nok data til å lage og se sammenhenger. Den dataen må dessverre komme fra oss.

Arv og miljø

Frykten for designerbabyer er irrelevant, i de fleste tilfeller ikke mulig og tar bort fokus fra det reelle potensiale til metoden. For det første vil det, som nevnt, i alle tilfeller være en risiko ved å bruke genredigering. Er foreldre villig til å risikere nye, potensielt farlige mutasjoner, for å endre øyefargen til babyen?

De fleste menneskelige egenskaper har dessuten ikke et designert gen. Det aller meste er en god kombinasjon av veldig mange gener og en god dose miljø. Dette er ikke et bra utgangspunkt for genredigering. Å si at man kan genredigere en baby til å være intelligent, er som å si at man kan genredigeres til å snakke fransk. Hvis du ikke blir eksponert for fransk i oppveksten, kommer du ikke til å kunne snakke språket.

Kreft eller skalla

Det kan virke som at etter genredigering ble en mulighet, glemte folk flest at ikke alt er genetisk. Det er ytterst få ting som er såkalt «monogenetisk», altså at et enkelt gen bestemmer et trekk eller en egenskap. Noen eksempler på disse som ikke er sykdommer er: fast eller løs øreflipp, smaken av koriander og konsistensen på ørevoks.

Så neste gang en venn spør deg om du hadde genredigert skallethet på barnet ditt kan du svare noe slikt:

«Jeg tror ikke det er en reell fare for bruk av genredigering på banale utseende-fokuserte trekk på grunn av dens grunnleggende risiko som folk flest ikke vil være villige til å foreta seg. Dessuten finnes det ikke et konkret gen for skallethet så det ville vært lab-teknisk veldig komplisert.»

Deretter kan man eventuelt ta diskusjonen videre til om man ville risikert kreft for å ikke være skallet, da begynner det å bli en mer interessant samtale.  

En fantastisk mulighet

Noe som, per nå, er mer bekymringsverdig er bruken av såkalt preimplantasjonsdiagnostikk. Et langt ord som betyr at man gentester embryoer utenfor kroppen, og deretter setter inn kun de med ønskede genvarianter.

Dette er egentlig en fantastisk mulighet for de med alvorlige, arvelige sykdommer til å velge bort embryoer med sykdomsgenet. Dessverre, som mye annet her i verden, blir dette misbrukt til å velge kjønn, øyenfarge og dessverre intelligens og idrettsevne.

Det som også er synd, er at de to sistnevnte ikke er mulig å teste, noe som betyr at det rett og slett er direkte lureri. Heldigvis er ikke dette lov i Norge, hvor det er begrenset til bruk i enkelte tilfeller av genetiske sykdom.

Jeg oppfordrer uansett alle til å være var på kommersiell, uvitenskapelig bruk av genetikk der noen tjener penger på folks uvitenhet. Dette kan fort bli en lignende situasjon som dem som klonet hunden sin og ble skuffet når den ikke hadde samme personlighet som den forrige.

Risiko vs nytte

Når alt dette er sagt, er det uhyre viktig å omfavne det medisinske potensialet vi er i besittelse av. Det er rimelig å anta at for mange sykdommer vil genterapi være mer effektivt, tryggere og ha færre bivirkninger enn dagens medisin.

Som med alt i medisin, må man balansere potensiell risiko med potensiell nytte. Kreftbehandling er et av de beste eksemplene. Arvelig immunsvikt, som jeg jobber med, er et annet.

Behandling av begge disse innebærer redigering av immunceller slik at de fungerer optimalt til å enten angripe kreftceller i kreftbehandling, eller drepe infeksjoner for de som er født uten immunforsvar.

Dersom dette omsider blir standard behandling for disse og andre sykdommer, vil det være intet annet en revolusjonerende. Dette må reflekteres i lovgivning og regulering fremover.

Vårt ansvar som forskere

Jeg mener det er viktig at vi går inn i fremtiden med nok grunnleggende kunnskap om genetikk til å vite hva som er ekte og bekymringsverdig, og hva som er villedende påfunn. Dette ansvaret ligger hovedsakelig på oss som jobber på fagfeltet, og dessverre kan vi ofte være dårlige på å informere og opplyse.

Gentesting og genredigering har begge enormt potensiale og begge kan misbrukes. Med en intelligent og gjennomtenkt regulering av begge disse, har jeg troen på at vi både kan utnytte de medisinske mulighetene og begrense uetisk bruk.

Nytt fra forskersonen:

Uredelig forskning: Tilgivelse er ingen selvfølge

Vi kan forebygge diabetes type 2. Hvorfor gjør vi det ikke?