Svar til Bruun Wyller: «Kvalitetssikring» er ikke et frikort fra redelig forskning

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I et innlegg på Forskersonen hevder Torgeir Brun Wyller at det sentrale i saken er grensedragningen mellom kvalitetssikring og forskning.

Som både redelighetsutvalget og NEM har vært tydelige på er det lite i artiklene som tilsier at de har noe med kvalitetssikring å gjøre. Å likevel hevde at det er snakk om kvalitetssikring fremstår som lite annet enn tåkelegging.

Ingen gråsone

Wyller erkjenner selv at arbeidene det er snakk om er forskning. Likevel bygger forsvaret hans på at forskerne skal ha oppfattet dem som ren kvalitetssikring. Det er påfallende.

Arbeidene skulle frembringe ny og generaliserbar kunnskap om helse og sykdom og var finansiert med forskningsmidler. De inngikk i ph.d.-prosjekter og benyttet eksterne data, ble gjennomført i samarbeid med forskere fra en ekstern institusjon, rapportert som forskning til eget sykehus og ble publisert som originalartikler i fagfellevurderte tidsskrifter.

Forskerne beskrev dem dessuten som «svært viktig forskning»; også i journaloppslagene sto det «forskning» som begrunnelse. På denne bakgrunnen er det rart at Wyller beskriver dette som en «gråsone».

Skal opplæres i forskningsetikk

UiOs ph.d.-forskrift § 10.1 fastslår at «avhandlingen skal bidra til å utvikle ny faglig kunnskap». Det medisinske fakultet krever at originalartiklene samlet utgjør et betydelig forskningsbidrag.

NEM uttrykker det enda klarere: «En ph.d. er et forskningsarbeid». Vi må kunne legge til grunn at en medisinsk ph.d. handler om helseforskning.

At det i det hele tatt hevdes å være tvil om hvorvidt dette var ren intern kvalitetssikring, er vanskelig å ta alvorlig. Wyller viser til «mange eksempler» på prosjekter med forskningsmidler, ph.d.-grad og vitenskapelige publikasjoner som likevel ikke er helseforskning. I denne sammenhengen må han sikte til prosjekter klassifisert som kvalitetssikring.

• Les også: Ingen grunn til å tro at trans­personer vil være skeptiske til etisk og forsvarlig forskning

Dersom slike prosjekter er utbredt, styrker det bekymringen for at lovbruddene ved OUS ikke er enkeltstående. Å utdanne forskere uten å lære dem opp i å drive forskningsetikk virker ikke som om det er i tråd med regelverket. Det strider mot UiOs ph.d.-forskrift § 10.1 og Kunnskapsdepartementets forskrift for graden philosophiae doctor § 9.

Krav om samtykke var kjent 

Det blir enda mer påfallende fordi forskerne allerede hadde fått vurderinger fra REK og NEM om bruk av det som i det vesentlige er de samme pasientopplysningene. NEM avslo dispensasjon fra samtykkekravet av hensyn til pasientenes sårbarhet, integritet og selvbestemmelse. De var uttrykkelig gjort kjent med at bruk av disse opplysningene krevde samtykke.

Vi har i tillegg fått innsyn i prosjektet NEM avslo. En del av det beskrev nettopp det som senere ble publisert. Underveis ble det til og med opprettet tilsynssak der Statsforvalteren stilte spørsmålstegn ved lovligheten av fremgangsmåten. Det er vanskelig å tro på at forskerne reelt har opplevd det opplevd det som en gråsone.

Som del av prosjektet ble et register med konsesjon fra Datatilsynet med krav om samtykke innlemmet i et ikke-samtykkebasert register. Samtykkevilkårene forsvant ikke av den grunn.

Anonymiseringen var dessuten så mangelfull at identifisering var mulig i en av artiklene. Dette var ikke en abstrakt uenighet om klassifisering, men konkrete inngrep i pasientenes samtykke, personvern og konfidensialitet.

Ingen overreaksjon

Redelighetsutvalget påpekte motsetningen mellom forskernes forklaring og de objektive forholdene: ph.d.-prosjektene, forskningsmidlene, publikasjonene og de tidligere vedtakene fra REK og NEM. Under tvil fant utvalget likevel ikke tilstrekkelig grunnlag for å konstatere forsett.

Tvilen kom forskerne til gode, men handlingene ble likevel vurdert å være et markert avvik fra forsvarlig handlemåte og grovt uaktsomme.

Enten forsto forskerne at dette var forskning, men behandlet den likevel som kvalitetssikring, eller så forsto de det faktisk ikke. Om dette skyldtes uvitenhet snarere enn bevisste valg, er det et tegn på manglende forskningsetisk kompetanse. Da bør man finne seg noe annet å gjøre enn å forske på sårbare pasientgrupper.

For pasientene kan brudd på personvern, taushetsplikt og anonymisering få minst like alvorlige konsekvenser som fabrikkering, forfalskning og plagiering. Vi mener det på ingen måte er grunnlag for å kalle det en overreaksjon. Tvert imot har redelighetsutvalget vært akkurat så tilbakeholdne som de skal være.

Les også:

Når «islamisme» forklarer alt, forklarer det ingenting

Da forskningen fikk heteslag på vei til avisen