Forskning bør kritiseres, ikke mistenkeliggjøres

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det kan være ubehagelig å drive med forskning.

Resultater skal kunne plukkes fra hverandre, metoder utfordres og konklusjoner bestrides.

Kritikk er en forutsetning for forskningens troverdighet.

Jarle Breivik har gjennom flere innlegg og et intervju hos forskning.no kommet med grunnleggende innvendinger mot en studie av akupunktur og langvarig fatigue etter brystkreft.

Prosjektleder og professor Terje Alræk har svart på den faglige kritikken.

Den diskusjonen kan fortsette der den hører hjemme: i det faglige ordskiftet.

Men når Breivik omtaler forskningsformidlingen som «bevisst desinformasjon» og omtaler studien som at kreftpasienter blir «ført bak lyset», kritiserer han ikke lenger bare metodevalg eller tolkninger av forskningsresultater. Han stiller spørsmål ved forskernes og institusjonens redelighet.

Det er alvorlig.

Publiseringsmodellen reiser prinsipielle spørsmål

Breivik retter også kritikk mot forskning.no. Han stiller spørsmål ved en publiseringsmodell der medlemsinstitusjonene (inkludert Høyskolen Kristiania) formidler egen forskning på samme nettsted som en uavhengig redaksjon publiserer forskningsjournalistikk.

Det er en legitim diskusjon.

Ansvarlig redaktør for forskning.no Aksel Kjær Vidnes sier i forskning.nos redaksjonelle oppfølging at han langt på vei er enig i Breiviks kritikk overfor forskning.no. Samtidig understreker han betydningen av å utsette forskning for kritikk og motstemmer. Det siste deler vi fullt ut.

Selv om redaktøren uttrykker betydelig tilslutning til kritikken, kan det allikevel være uklart for enkelte hvor langt denne tilslutningen rekker. At Vidnes er åpen for å diskutere forskning.nos publiseringsmodell, berømmer vi.

Det kan være uklart for publikum hvem som står bak tekstene som publiseres på nettsidene, selv om medlemssakene merkes tydelig og inkluderer rolle og organisasjonstilhørighet på forfatteren.

Det kunne kommet tydeligere frem at redaksjonen alltid gjør redaksjonelle vurderinger før de publiserer slike medlemssaker, og at det også gjelder saken om Alræks forskning.

Kritikk må ikke bli mistanke

Der skal være stort rom for kritikk av forskning. Vitenskapen har utviklet mekanismer for organisert tvil nettopp for å korrigere kunnskap. Fagfellevurdering, metodekritikk og debatter om fortolkninger er ikke tegn på at systemet svikter – de er viktige deler av kunnskapsutvikling.

Vi trenger forskere som utfordrer hverandres metoder, resultater og konklusjoner. Vi trenger at forskere har mot til å stille spørsmål, mot til å ta feil – og mot til å stå i uenigheten.

Men det er forskjell på å hevde at en studie ikke kan bære konklusjonene forskerne trekker, og å hevde at forskere eller en forskningsinstitusjon vet dette og likevel velger å villede offentligheten.

Vær varsom med mistenkeliggjøring

Samfunnet behøver en forskningskultur som tåler usikkerhet, motstridende fortolkninger og grunnleggende uenighet om hva resultatene faktisk forteller oss. Og forskningen trenger en offentlighet der vi kan utfordre ny kunnskap – uten at vi mistenkeliggjør menneskene som frembringer den.

Mistanker om skjulte agendaer eller bevisst desinformasjon inngår allerede i den offentlige samtalen om forskning generelt – og er med på å svekke folks tillit til den.

Derfor bør særlig forskere være varsomme med selv å viske ut skillet mellom faglig uenighet og spørsmål om integritet.

Vitenskapen er avhengig av sterk og åpen kritikk. Men den er også avhengig av at vi skiller mellom uenighet om resultater og mistanke om uredelighet. Hvis det skillet forsvinner, svekkes ikke bare tilliten til enkeltforskere, men til forskning som helhet.

Nytt fra forskersonen:

Hva om Odysseen egentlig foregikk i Nordsjøen og ikke i Hellas?

Spontane minnesteder: Slik sørger vi sammen i Norge