Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I tiåret før Covid-pandemien ble andelen ungdom og unge voksne som plages daglig av angst- og depresjonssymptomer fordoblet.

Det var data fra Norges største folkehelseundersøkelse HUNT (Helseundersøkelsen i Trøndelag) som viste dette. Men alle helseundersøkelser i Norge viser samme negative utvikling i unges psykiske helse. Det er neppe tilfeldig at dette var tiåret da smarttelefoner og sosiale media endret alle de unges liv.

Akademisk polemikk

Denne utviklingen har engasjert mange forskingsmiljøer verden over. Debatten har imidlertid vært preget av en akademisk polemikk om hvordan vi egentlig skal forstå utviklingen.

Her hjemme ytret nylig Amanda Iselin Olesen Andersen og medarbeidere sine synspunkter i kronikken «Må vi snart lage tidsgrenser for lesing?».

Vi forstår ønsket om å formidle at ikke all skjermtid er negativt, men det oppleves nesten pinlig å se forskere sammenligne betydningen av algoritmestyrte plattformer med lesing av bøker.

les også:

3 forskere om hva mobilbruken gjør med oss

Alarmerende helseutvikling blant unge

For over hele verden rapporteres alarmerende trender i psykisk helse blant unge. For å forsøke å snu denne foruroligende utviklingen har EU innført DSA Digital Services Act. Det er et nytt regelverk for å regulere nettplattformer som Instagram og TikTok, gjøre Internett tryggere - med fokus på å fjerne ulovlig innhold og beskytte brukernes rettigheter.

Australia er først ut med å innføre aldersreguleringer for å stoppe den pågående aggressive teknologibransjens påvirkning av de unge. USAs øverste helseleder, The Surgeon General, bruker begrepet «alarmerende endringer».

Nevroforsker og psykolog Anna Tarasenko og medarbeidere bruker i en artikkel i The Lancet ord som den voksende psykiske helsekrisen blant barn og unge for å beskrive den negative utviklingen.

WHO skriver at økningen i problematisk bruk av sosiale medier blant ungdom reiser betydelig bekymring. Hvis dette fortsetter, kan det få vidtrekkende konsekvenser for ungdommens utvikling og langsiktige helseutfall, skriver de videre.

Hva skjer i Norge?

Vi ser at norske myndigheter gir råd om skjermbruk og innfører aldersgrenser for sosiale medier. Skoler og foreldregrupper er daglige er vitner til hvilke problemer sosiale medier skaper for læring, barns helse og familieliv. Derfor engasjerer de seg i økende grad for å reetablere en normal hverdag for barn, som for eksempel initiativet «smarttelefonfri barndom».

Med dette bakteppe må vi innrømme at vi ble forbauset når Andersen og medarbeidere har behov for å påpeke at skjermdebatten trenger mindre moralsk panikk og mer nyanser. Burde de ikke heller applaudere alle som understreker alvoret, spisser budskapet og engasjerer seg for å ivareta de unges helse?

les også:

Nye skjermråd sier hva foreldrene skal gjøre, men ikke hvordan

I stedet inntar forfatterne en, etter vår tolkning, nedlatende tone ved å hevde at engasjementet er preget av moralsk panikk og bidrar til en unyansert skjermdebatt.

Men hva bidrar de selv til gjennom den flaue sammenligning med lesing? Er dette virkelig fagmiljøene på Folkehelseinstituttet sin holdning til utfordringene som sosiale medier skaper for folkehelsen?

En historisk forverring av helsen til barn og unge

Vi står overfor en historisk forverring av helsen til barn og unge som må tas på største alvor. Algoritmestyrte tjenester på internett, som tilnærmet er blitt en del av kroppen via smarttelefonen, har endret de nye generasjoners hverdag på en gjennomgripende måte.

Samtidig ser vi økning i rapportering av psykiske plager, søvnmangel, kroppsbildeforstyrrelse, konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblemer, nedsatt livskvalitet, kroppslige plager, smerter, forekomst av psykiske sykdommer, økt medisinbruk og arbeidsuførhet blant unge.

Folkehelseproblemer løses ikke ved å utforske flere nyanser på individnivå, slik vi forstår Andersen og medarbeidere tenker. En reduksjonistisk tilnærming gir aldri svar på komplekse sosiale fenomenene som utspiller seg i en befolkning.

Vi er helt enig i budskapet om at «skjermtid» i seg selv er en utilfredsstillende variabel for å både måle og regulere bruken av ulike nettbaserte tjenester. Skjermtid fanger ikke opp det som er viktig, nemlig tid på algoritmestyrte tjenester der teknologiselskaper har en direkte kanal for påvirkning av barn og misbruk av persondata.

Vi har nok data som understøtter folkehelsepolitiske grep

Forskningen på hvordan den enkelte unges bruk av smarttelefon og sosiale medier påvirker dem er nyttig, men gir ingen svar på hvordan vi kan løse folkehelseutfordringene.

Til sammenlikning; forskning for å forbedre krigskirurgi er viktig for en skadet soldat, men stopper ikke krigen. Vi må skille mellom årsaker til individuelle skader og folkehelseproblemer. En trafikkulykke kan skyldes at en sjåfør skriver en SMS mens han kjørte. Men et stort omfang av trafikkulykker i en befolkning skyldes manglende trafikkregulering.

Vi har i dag mer enn nok data som understøtter effektuering av folkehelsepolitiske grep for å reetablere mer normale levekår for barn og ungdom og sørge for at ny teknologi brukes smartere. Og vi ser nå flere grep fra Regjeringen som kan bidra til å snu utviklingen.

Forhold som påvirker folkehelsen skal formes av oss og våre folkevalgte, ikke av verdens største teknologiselskaper og tekoligarker.

Aktuelt å forskersonen:

Når livet går mot slutten, kan stillhet være like fint som de «gode samtalene»

Ikke lær barn å sitte stille. Lær dem å lære i bevegelse