Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Lenge jeg har tenkt jeg skal si det» leser vi i den norske romanen «Alle utlendinger har lukka gardiner», skrevet av Maria N. Skaranger.

Setninger som denne bryter en viktig regel i norsk, som sier at verbet skal stå på andreplass i setningen. Istedenfor får vi her en struktur som ligner på moderne engelsk, med verbet på tredjeplass.

Språkforskere har dokumentert slike setningsstrukturer i flerspråklige miljøer i Norge.

Ser vi kimen til en språkendring i norsk?

I disse flerspråklige miljøene har det vokst frem nye måter å snakke norsk på blant ungdommer med og uten innvandrerbakgrunn, som et uttrykk for identitet. Denne språkvarianten blir kalt multietnolekt (multi- ‘flere’, etno- ‘folk’ og lekt ‘tale, system’) blant noen språkforskere, kjent som «kebabnorsk» i media og på folkemunne. Fenomenet eksisterer også i Danmark, Sverige og Tyskland.

Lenge har jeg undret på om dette er en «multietnolekt» eller begynnelsen på en språkendring i norsk.

For snevert fokus?

Setningsstrukturen blir også brukt som et litterært grep i nyere norsk, svensk og dansk skjønnlitteratur. I de norske romanene, som overnevnte «Alle utlendinger har lukka gardiner», samt «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar og «Da vi var yngre» av Oliver Lovrenski, finner vi mange eksempler på setningsstrukturen.

Spørsmålet som reiser seg her, er om denne setningsstrukturen er et typisk trekk ved multietnolekten, eller om den indikerer en pågående språkendring. Har vi språkforskere faktisk hatt et for snevert fokus?

Et av argumentene for at strukturen ikke er begrenset til multietnolekten, er at den også forekommer i andre språkkontaktområder. Eksempler finnes i det norske talemålet i Sappen i Nordreisa i Troms, hvor kvensk og norsk lever side om side, samt i de norske arvespråkene i Nord- og Latin-Amerika-norsk, altså det norske språket som brukes av etterkommerne til de som immigrerte fra Norge på 1800-tallet og 1950-tallet.

Strukturen forekommer også i multietnolekten i Sverige, Danmark og Tyskland. Med andre ord har variasjonen i setningsoppbyggingen oppstått i andre flerkulturelle bymiljøer også.

Hvis den nevnte setningsstrukturen ikke bare er multietnolektens «bestevenn», kan den være en indikasjon på en pågående språkendring, uavhengig av multietnolekten?

Sjeldent og sårbart trekk

Språkendringer skjer som følge av både indre og ytre faktorer, og som språkforskere er vi like opptatt av ytre faktorer som vi er av indre faktorer, og vice versa. Ytre faktorer kan for eksempel være kultur- og språkkontakt, mens indre faktorer kan være språksystemet som framkaller en endring. Disse faktorene samspiller, akkurat som ved alle andre språkendringer. Her kommer språksystemet som vi har i norsk, inn.

Som vist i innledningen har «standard» norsk den konvensjonelle strukturen med verbet på andreplass i setningen. Dette er et typisk grammatisk trekk for moderne germanske språk, unntatt engelsk, og finnes bare hos en håndfull språk i verden. Trekket er altså svært sjeldent blant verdensspråkene. Typologisk sett er det derfor et svært markant trekk.

Slike trekk er sårbare for språkendringer. Det fremgår også fra forskningslitteraturen at personer som lærer seg norsk i voksen alder, uavhengig av språkbakgrunn, har vanskeligheter med å tilegne seg dette trekket.

En sammenligning med gammelengelsk (år 700–1100) kan gi oss en pekepinn her. Gammelengelsk hadde nemlig en lignende type strukturell variasjon, før regelen om «verbet på plass to» forsvant, og den setningsstrukturen som vi finner i moderne engelsk i dag, ble fast etablert.

Forskningen min er i en for tidlig fase for å avgjøre om norsk gjennomgår en lignende språkendring. Selv om vi ikke har nok bevis på dette forskningsstadiet, er det mulig å tenke seg at en tilsvarende prosess kan skje i norsk også.

Tydeligere endring i Tyskland

For å illustrere denne muligheten kan et blikk på Tyskland gi mer grunnlag for spekulasjonene. I Tyskland ser vi en utvikling hvor den omtalte setningsstrukturen som assosieres med multietnolekten nå også brukes av voksne morsmålsbrukere. 

Gitt de relativt like språklige og sosiale forholdene i Norge er det mulig at vi vil oppleve slike språkendringer også her i landet på lengre sikt.

Et annet spørsmål som dukker opp i denne diskusjonen, er om innvandringen til Norge kan få «skylden» for en eventuell språkendring. Vi har sett at strukturen eksisterer i andre språkkontaktområder også.

Dialekt eller multietnolekt

Det er mulig at språkkontakten mellom norsk og innvandrerspråkene, nemlig også fremveksten av multietnolekten, forsterker dette fenomenet, men det kan ikke være hele forklaringen. Norge blir ofte kalt et dialektparadis, kjent for en rik variasjon som har eksistert lenge før dagens innvandringsbølger.

Som sagt har vi forskere som har studert multietnolekten, stort sett fokusert på den omtalte setningsstrukturen som brukes av ungdommer i flerspråklige urbane områder. Men hva om strukturen også brukes av morsmålsbrukere av norsk? Så la oss løfte språkblikket utover.

Jeg gjentar spørsmålet jeg stilte innledningsvis: Ser vi kimen til en språkendring i norsk? 

Tiden fremover vil kanskje gi oss svaret. Én ting er sikker: Språkkontakt og språkendringer har eksistert lenge, og de vil fortsette å eksistere så lenge homo sapiens eksisterer.

Aktuelt på forskersonen:

Vi må snakke om rasisme med utestemme

TV-serier som «The Last of Us» får oss til å kjenne klimakrisen på kroppen