Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi takker for responsen på vår tidligere kronikk om behovet for ærlighet i integreringsdebatten. Samtalen om rasisme og utenforskap er viktig – og nettopp derfor må den være mer enn moralsk indignasjon og ideologisk dogmatikk. Den må også romme hele bildet, inkludert ansvar, realiteter og praktiske barrierer.

Uenighet er ikke rasisme

Innlegget i Forskersonen advarer mot begrepet «selektiv antirasisme», og mener vi bidrar til å delegitimere antirasistisk kamp. Det er en alvorlig anklage – men den bygger på en grunnleggende misforståelse. 

les også:

Norge er blant verdens mest tolerante land

Å etterlyse ansvar og nyanser i integreringsdebatten er ikke det samme som å fornekte rasisme. Det er fullt mulig å erkjenne at diskriminering finnes, samtidig som man peker på andre forklaringsfaktorer som språk, utdanning, kulturelle barrierer og egne valg.

Når man konsekvent reduserer strukturelle utfordringer til moralsk skyld hos majoriteten, mister vi både tillit og muligheten til å utvikle bærekraftige løsninger.

Ja, diskriminering skjer – men det forklarer ikke alt

Forskning viser at folk med utenlandske navn i noen tilfeller kalles sjeldnere inn til intervju. Det er alvorlig og må tas på alvor. Men forskning viser også at sysselsettingen varierer kraftig mellom innvandrergrupper. 

Asiatiske og østeuropeiske grupper har høy deltakelse, mens enkelte grupper fra MENA-regionen ligger lavere. Hvis rasisme var hovedforklaringen, hvorfor klarer noen grupper seg bedre enn andre?

Vi vet også at mange nyankomne mangler kvalifikasjoner tilpasset et kompetansebasert arbeidsmarked. Flere stiller egne religiøse krav til arbeidslivet, som begrenser hvilke yrker de er villige til å ta. Dette er ikke hypotetiske påstander – vi har møtt dem i praksisfeltet: kvinner som sier de ikke kan jobbe med menn, ikke selge svinekjøtt eller alkohol, eller krever spesielle tilpasninger før de i det hele tatt vurderer å søke jobb.

Er det rasisme når kravene er like for alle?

Vi må kunne spørre ærlig: handler alt dette om diskriminering – eller om reelle mismatch mellom forventninger og krav? I Norge forventes det at man møter opp i tide, samarbeider på tvers av kjønn, og tar jobber der behovene er størst. Det er ikke diskriminering. Det er arbeidslivet.

Og la oss også si det klart: Mange av dem som har klart å komme seg til Norge, ofte gjennom krevende reiser og livsomveltende valg, er i utgangspunktet svært ressurssterke mennesker. Det vitner om mot, vilje og evne til å skape en bedre fremtid. 

Derfor gjør vi dem ingen tjenester ved å fremstille dem som svake og ute av stand til å møte samfunnets forventninger. Tvert imot – de fortjener å bli møtt med tro på at de kan bidra og lykkes.

Å gjøre kravene til et felles samfunnsprosjekt til uttrykk for undertrykking, er en oppskrift på avmakt – ikke inkludering.

Tilliten må bygges nedenfra

Vi tror ikke på stigmatisering. Men vi tror heller ikke på en retorikk som gir inntrykk av at integrering handler om at «majoriteten må skjerpe seg». Integrering skjer i relasjoner – på jobb, skole, i nærmiljøet. Tillit, deltakelse og innsats er avgjørende.

Dessverre er tilliten under press. Når innvandreres andel av sosialhjelp øker, og samtidig sysselsettingen ikke følger etter, så mister folk troen på at systemet fungerer. Det handler ikke om fremmedfrykt. Det handler om bærekraft.

Vi trenger en mer ærlig debatt

De som bruker antirasisme som moralsk brekkstang mot alle former for uenighet, gjør debatten fattigere. Man må kunne snakke om reelle utfordringer uten å stemples. Vi trenger ikke mindre kritikk av rasisme – vi trenger mer kritisk tenkning om rasisme, og hvordan den brukes som forklaring.

Virkelig antirasisme krever at man stiller krav til alle – også egne miljøer. Det krever at man bygger fellesskap, ikke fronter. Og det krever at man tør å snakke sant – også når sannheten er kompleks.

Aktuelt fra forskersonen:

Ny barnelov: Kjønns­politiske aktører kan true barnas beste

Lær elevene å stå i vanskelige debatter