Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Vi skal til Øyer i Gudbrandsdalen, til områder med mektige løsmasser som er verdifulle naturressurser og gunstige i forbindelse med arealutvikling.

Det kommer vi etter hvert tilbake til, men først: Dette er ikke bare hauger med grus og stein, det er store og sjeldne flomdyner.

«Ørkendyner» skapt av vann

Se for deg at du er på en elveslette rett etter at vårflommen har herjet fra seg. Det ligger drivved strødd overalt, og slam og søppel i trær og busker viser hvor høyt flommen har gått. På flatene kan man se noen vakre resultater av løsmassene som ble fraktet under flommen: Påfallende landformer av sand og grus. De ser ut som små vinddyner, lik de man finner i ørkenområder rundt omkring i verden, men disse er altså skapt av strømmende vann.

Så tar man disse dyne-landformene, som i dette tilfellet ble funnet i et aktivt flomløp langs elva Gaula i Trøndelag, og gjør de hundre ganger større. Da er dynene plutselig blitt mange meter høye. Slike dyner av grus og stein har en ny studie nå kartlagt ved Øyer og Sjoa i Gudbrandsdalen. Lignende dyne-landformer i sand har nylig også blitt oppdaget i nærheten av Kongsvinger. 

At så store dyner dannes betyr noe forenklet at man også må skalere opp energien i vannet tilsvarende. Gaulas vårflom på noen hundre usle kubikkmeter per sekund må altså gjøres flere hundre tusen kubikkmeter stor – større enn Amazonas vannføring!

Men hva har skapt en så heftig vannstrøm og hvorfor er landformene akkurat her?

Gigantiske istidsflommer

Svaret er knyttet til siste istids endelikt i Gudbrandsdalen, da den bredemte sjøen Store Dølasjø – som inneholdt 80 km3 vann (Mjøsa = ~56 km3!) – plutselig ble tappet sørover under innlandsisens siste rest i en voldsom styrtflom, et såkalt jøkullaup.

Store Dølasjø ble dannet da innlandsisen smeltet tilbake øst for hovedvannskillet øverst i Romsdalen, og vokste seg stadig større og dypere etter som breene smeltet sørover i Gudbrandsdalen. Ottadalen var vannfylt helt vest til Bismo, og til utløpet av Bøverdalen og Lundadalen, hvor det fortsatt lå igjen rester av innlandsisen.

Jøkullaupet dukket fram fra isdekket like nord for Øyer, og herfra og ned til Lillehammer har vi kartlagt en rekke spor etter naturkatastrofen: Mektige erosjonsspor, store flombanker, spor etter isfjell som kom drivende med flommen sørover, og gigantiske flomdyner.

Kostelige landformer

Dette er første gangen slike dyner av grus og stein er beskrevet fra Norge, og landformene er dermed helt unike i sitt slag. Men de er verdenskjente ellers og er for eksempel beskrevet fra nordvestre USA, hvor jøkullaup større enn 10 millioner kubikkmeter per sekund herjet med landskapet på slutten av istiden. Her kalles de blant annet megadyner og gigantiske strømrifler – men dynene ved Øyer er ikke det spor mindre imponerende enn deres amerikanske slektninger.

Samtidig: Vann har en god sorterende evne og grusen i disse dynene trenger derfor ikke mye bearbeiding for å være klar til å benyttes til ulike formål. Områdene er også veldig gunstige med tanke på arealutvikling, ettersom grusen er lett å rydde bort og planere, og de godt drenerte massene innebærer naturlig filtrering. Resultatet er at området bygges ned eller graves bort, bit for bit.

Om ikke lenge kan nesten alt være borte.

Kartlegging gir bærekraftig forvaltning

Inngrepene på Øyer har ikke skjedd med mål om å forringe naturen bevisst. Dette skjer fordi vi ikke vet bedre, og naturlig nok handler i tro om at det er løsmasser og landformer uten den særegne historien de faktisk har. Slik er det i mange tilfeller.

 Kartlegging av kvartærgeologi i detaljert nok målestokk gjenstår i store deler av landet. Og selv om løsmassedatabasen og vår database rundt geologisk arv stadig blir bedre og fyldigere, er det mange hvite ukartlagte flekker på norgeskartet og følgelig mørketall knyttet til tap av landformer.

Dynelandformene ble oppdaget i forbindelse med et prosjekt som omhandlet geologisk kartlegging i en stor region. Bit for bit kartla vi området, vi tolket og satte landformer i sammenheng med hverandre, og med det økte den regionalgeologiske forståelsen gradvis. 

Takket være grunnforskningen kunne vi nå argumentere for at dyne-landformene på Øyer var dannet under et voldsomt jøkullaup på slutten av istiden. Det er mye der ute som fortsatt ikke er oppdaget, kartlagt og forstått.

Poenget er altså dette: Vi må forstå naturgrunnlaget under føttene våre bedre før vi utvikler, graver, planerer og legger naturen i grus. For å gjøre det må vi kartlegge geologien inngående og forstå hvordan landformer og løsmasser henger sammen, slik at vi kan ta bærekraftige og kunnskapsbaserte beslutninger uten å ødelegge unike naturskatter. Mer spesifikt i dette tilfellet gjelder det å ta vare på enkelte landformer av nasjonal og internasjonal verdi.

Enn så lenge er noen av landformene fortsatt der, som geologiske vitner til en av de mest spektakulære hendelsene i norsk naturhistorie.

Referanser:

• Eilertsen, R. S., Olsen, N. R., Rüther, N. & Zinke, P. 2013: Channel-bed changes in distributaries of the lake Øyeren delta, southern Norway, revealed by interferometric sidescan sonar. Norwegian Journal of Geology/Norsk Geologisk Forening 93.
• Høgaas, F., Romundset, A., Aurand, K., Bendle, J., van Boeckel, M., Hansen, L. and Longva, O.: A watery ice sheet demise: Formation and drainage of ice-dammed lakes in southern Norway during the Early Holocene. Quaternary Science Reviews 355, 109250. https://doi.org/10.1016/j.quascirev.2025.109250

(Artikkelen er også publisert på ngu.no)