Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Øyvind Østerud døde St. Hansaften, 81 år gammel. Han var et definerende medlem av andregenerasjonen av norske statsvitere, her hjemme formet av pionerer som Stein Rokkan, Henry Valen og Knud Dahl Jacobsen, og ga selv varige bidrag, særlig på tre områder.

Professor og forsker

Som professor var Østerud mer opptatt av institusjoner enn av beslutninger – av de store samfunnsmessige rammene som formet og ga føringer for valg. Mye av hans egen forskning var knyttet til nasjonalstaten, krig og fred, globalisering og hele systemet av stater.

Men han skrev også mye om aktører innen land, med fokus på konkrete forløp og avleiringer av interessekonflikter, snarere enn av abstrakte spill – mer opptatt av bønder enn av brikker. Han utmerket seg ikke bare ved å trekke inn den brede internasjonale kontekst, men også de historiske drivmakter og lange linjer.

Sammen med Fredrik Engelstad og Per Selle drev han i årene 1997-2003 frem den store makt- og demokratiutredningen, med Siri Meyer og Hege Skjeie som det annet sentrum. Den fanget opp, formulerte og fortettet blant annet «rettsliggjøring» som et hovedperspektiv på maktforskyvningene i det moderne Norge.

Østerud både likte og mestret å rydde i begrepene, og var verdsatt av kull etter kull av studenter, som han førte inn i faget ved å gi dem overblikk, trekke dem til forskningsfronten og bringe dem à jour.

Han tegnet det store bildet og trakk konturene i tidens flimmer. Han ga studentene kategorier til å ordne egne forestillinger og tilførte dem begreper for å gripe virkelighetens mylder. Det gjorde Østerud også via bøker, som Statsvitenskap: innføring i politisk analyse – som kom i en rekke utgaver – eller i Statsvitenskapelig leksikon. Her fikk leserne redskap til å skjønne sin egen tenking.

Kunnskapspolitiker

Østerud begrenset seg ikke til å levere en jevn strøm av egne arbeider. Han brukte tid og energi på det akademiske fellesskapet – til å etablere og opprettholde arenaene for faglig utveksling. Et eksempel er årene som del av redaksjonen for Nytt norsk tidsskrift, men kanskje aller mest for den store felles arenaen i Det Norske Videnskaps-Akademi, der han først var visepreses siden preses i årene 2008-2011.

Østerud var både en forsvarer og forkjemper for akademiske institusjoners autonomi, for faglig integritet og for kravet om å holde faglige standarder. For dette er vitenskapelig debatt og kollegial kritikk avgjørende – også når man selv blir gjenstand for den.

Østerud bygget og vedlikeholdt faglig utvikling gjennom fora både for opplysning, motsigelse og kontrovers. Det setter samtidig normer for demokratisk prøving av argumenter.

Samfunnsdebattant

Østerud brakte ikke bare som akademiker studenter inn i faget – han bar også faget ut til folk som samfunnsdebattant. Han var ikke kun en tilskuer til det som skjedde, men en ivrig deltaker i det offentlige ordskiftet: ved artikler i pressen, innledninger på konferanser og innlegg på møter. Han visste og viste at en skarp debatt skjerper tanken.

Også her hadde han en særegen evne til å sette begivenheter i perspektiv og gi aktuelle saker kontekst. Han forlot gjerne sitt akademiske kott og hoppet lett fra elfenbenstårnet for å entre tidens dyster.

Fra å være en litt timid stipendiat ved Universitetet i Bergen på begynnelsen på 1970-tallet, ble han en uredd aktør fra den tid han i 1980 overtok Johan Galtungs professorat fra 1967 i freds- og konfliktforskning ved UiO i 1980, som han så fikk omgjort til et professorat i internasjonale konfliktstudier i 1985. Det skjedde ikke uten konflikt – fred var ei de beste.

Merket stend

Østerud ble født i Nes kommune og gikk ut fra Eidsvoll landsgymnas i 1963, et par år etter Einar Førde. Det lå en drøy kilometer fra Eidsvollsbygningen – kanskje ikke så underlig at begge viet seg til statsvitenskap og politikk.

Som professor vil Østerud leve videre i fotnoter, som kunnskapspolitiker i veggportretter og som samfunnsdebattant i ekko fra dyster der han tilførte både klarhet og kontrovers. Han lever videre i idéer han utviklet, i institusjoner han formet og innsikter han delte. Han forente arkitektens blikk for linjer og struktur, byggmesterens evner til å støpe tanker om til konkrete former, og håndverkerens dyktighet til å bearbeide natur til kultur.

Gudmund Hernes, 26. juni 2025.