Øyvind Østerud (f. 1944 - d. 2025) ga varige bidrag, særlig på tre områder, skriver Gudmund Hernes.(Foto: Heiko Junge / NTB)
Øyvind Østerud in memoriam
NEKROLOG: Fra å være en litt timid stipendiat ved Universitetet i Bergen på begynnelsen på 1970-tallet, ble han en uredd aktør. Fred var ei det beste.
GudmundHernesProfessor emeritus
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Øyvind Østerud døde St. Hansaften, 81 år gammel. Han var et definerende
medlem av andregenerasjonen av norske statsvitere, her hjemme formet av
pionerer som Stein Rokkan, Henry Valen og Knud Dahl Jacobsen, og ga selv varige
bidrag, særlig på tre områder.
Professor og
forsker
Som professor var Østerud mer opptatt av institusjoner enn av
beslutninger – av de store samfunnsmessige rammene som formet og ga føringer
for valg. Mye av hans egen forskning var knyttet til nasjonalstaten, krig og
fred, globalisering og hele systemet av stater.
Men han skrev også mye om aktører innen land, med fokus på konkrete forløp
og avleiringer av interessekonflikter, snarere enn av abstrakte spill – mer
opptatt av bønder enn av brikker. Han utmerket seg ikke bare ved å trekke inn den
brede internasjonale kontekst, men også de historiske drivmakter og lange
linjer.
Sammen med Fredrik Engelstad og Per Selle drev han i årene 1997-2003 frem
den store makt- og demokratiutredningen, med Siri Meyer og Hege Skjeie som det
annet sentrum. Den fanget opp, formulerte og fortettet blant annet «rettsliggjøring»
som et hovedperspektiv på maktforskyvningene i det moderne Norge.
Østerud både likte og mestret å rydde i begrepene, og var verdsatt av
kull etter kull av studenter, som han førte inn i faget ved å gi dem overblikk,
trekke dem til forskningsfronten og bringe dem à jour.
Han tegnet det store bildet og trakk konturene i tidens flimmer. Han ga
studentene kategorier til å ordne egne forestillinger og tilførte dem begreper for å gripe virkelighetens mylder. Det gjorde
Østerud også via bøker, som Statsvitenskap: innføring i politisk analyse
– som kom i en rekke utgaver – eller i Statsvitenskapelig leksikon. Her
fikk leserne redskap til å skjønne sin egen tenking.
Kunnskapspolitiker
Østerud begrenset seg ikke til å
levere en jevn strøm av egne arbeider. Han brukte tid og energi på det
akademiske fellesskapet – til å etablere og opprettholde arenaene for faglig
utveksling. Et eksempel er årene som del av redaksjonen for Nytt norsk
tidsskrift, men kanskje aller mest for den store felles arenaen i Det
Norske Videnskaps-Akademi, der han først var visepreses siden preses i
årene 2008-2011.
Østerud var både en forsvarer og
forkjemper for akademiske institusjoners autonomi, for faglig integritet og for
kravet om å holde faglige standarder. For dette er vitenskapelig debatt og
kollegial kritikk avgjørende – også når man selv blir gjenstand for den.
Østerud bygget og vedlikeholdt faglig utvikling gjennom fora både for
opplysning, motsigelse og kontrovers. Det setter samtidig normer for
demokratisk prøving av argumenter.
Samfunnsdebattant
Østerud brakte ikke bare som
akademiker studenter inn i faget – han bar også faget ut til folk som
samfunnsdebattant. Han var ikke kun en tilskuer til det som skjedde, men en
ivrig deltaker i det offentlige ordskiftet: ved artikler i pressen,
innledninger på konferanser og innlegg på møter. Han visste og viste at en skarp
debatt skjerper tanken.
Også her hadde han en særegen evne
til å sette begivenheter i perspektiv og gi aktuelle saker kontekst. Han forlot gjerne sitt akademiske kott og hoppet lett fra elfenbenstårnet for å entre
tidens dyster.
Fra å være en litt
timid stipendiat ved Universitetet i Bergen på begynnelsen på 1970-tallet, ble
han en uredd aktør fra den tid han i 1980 overtok Johan Galtungs professorat
fra 1967 i freds- og konfliktforskning ved UiO i 1980, som han så fikk omgjort
til et professorat i internasjonale konfliktstudier i 1985. Det skjedde ikke uten
konflikt – fred var ei de beste.
Merket stend
Østerud ble født i Nes kommune og
gikk ut fra Eidsvoll landsgymnas i 1963, et par år etter Einar Førde. Det lå en
drøy kilometer fra Eidsvollsbygningen – kanskje ikke så underlig at begge viet
seg til statsvitenskap og politikk.
Som professor vil Østerud leve
videre i fotnoter, som kunnskapspolitiker i veggportretter og som samfunnsdebattant
i ekko fra dyster der han tilførte både klarhet og kontrovers. Han lever videre
i idéer han utviklet, i institusjoner han formet og innsikter han delte. Han
forente arkitektens blikk for linjer og struktur, byggmesterens evner til å støpe
tanker om til konkrete former, og håndverkerens dyktighet til å bearbeide natur
til kultur.