Annonse
Gruveavfall i Førdefjorden: Staten tapte i Høyesterett – det var forventet
KRONIKK: To miljøorganisasjoner tok ut søksmål mot staten for å stanse deponering av gruveavfall i Førdefjorden. I forrige uke vant de i Høyesterett.
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Den 17. juni falt dom i Høyesterett i saken om deponi av gruveavfall i Førdefjorden (HR-2026-1360-A).
I årene 2016-2023 ga myndighetene tillatelser til utvinning av eklogitt i Engebøfjellet, med tilhørende tillatelse til å deponere avfall fra gruvedriften i fjorden i inntil 50 år. Natur og Ungdom og Norges Naturvernforbund tok ut søksmål mot staten i 2022 med påstand om at myndighetenes tillatelser var ugyldige.
Høyesterett kom til at samtlige tillatelser var ugyldige. Miljøorganisasjonene hadde først tapt saken i Oslo tingrett, men vant deretter i Borgarting lagmannsrett og til slutt altså i Høyesterett. I forbindelse med lagmannsrettens behandling hadde saken i tillegg vært innom EFTA-domstolen som avga en rådgivende uttalelse om tolkningen av EØS-retten.
Foreløpig synes det som staten tenker å «ta en Fosen» og ikke bry seg nevneverdig om høyesterettsdommen.
Førdefjorden-saken var dermed godt belyst gjennom flere rettsinstanser og resultatet var forventet. Her er en kortfattet innføring i hvorfor resultatet var forventet og hvor veien går videre.
Sakens rettslige spørsmål
Det overordnede rettslige spørsmålet som Høyesterett måtte ta stilling til, var om myndighetenes tillatelser til deponering av avfall i fjorden var i strid med Norges EØS-forpliktelser.
Det følger av vannforskriften og EUs vanndirektiv - som er gitt for å ivareta vår felles europeiske naturarv - at myndighetene kan gi tillatelse til å forringe vannkvaliteten i et område dersom det foreligger «tvingende allmenne hensyn». Det var ingen uenighet i saken om at vannkvaliteten ville bli forringet.
Spørsmålet for Høyesterett var derfor om det forelå slike «tvingende allmenne hensyn» som gjorde at myndighetene likevel kunne tillate deponering i Førdefjorden. Hvis ikke, ville myndighetene heller ikke ha den nødvendige hjemmel i lov til å tillate deponering.
Annonse
Forelå «tvingende allmenne hensyn» på vedtakstidspunktet?
Høyesterett tok utgangspunkt i at vurderingen av «tvingende allmenne hensyn» må gjøres på det tidspunktet hvor tillatelsene ble gitt, ikke på domstidspunktet. Dette er den klare hovedregelen for domstolenes vurderinger og er ikke spesiell for Førdefjorden-saken.
Mest lest
Da tillatelsene ble gitt, var de begrunnet med økonomiske hensyn og med bosetting og sysselsetting i området. I 2025 supplerte regjeringen begrunnelsene med «forsyningssikkerhet» gjennom en beslutning av Kongen i statsråd, blant annet fordi eklogitt inneholder mineraler som kan benyttes i forsvars- og romfartsindustrien.
Suppleringen skjedde på et tidspunkt hvor saken sto for lagmannsretten og etter at EFTA-domstolen hadde avgitt uttalelse. Som følge av den ettertidige begrunnelsen krevde regjeringsadvokaten at lagmannsrettens dom ble opphevet og saken avvist fra videre behandling i Høyesterett, kort sagt fordi staten nå mente den hadde så gode grunner for utslippstillatelsene at Høyesterett ikke trengte behandle saken.
Høyesterett gjorde imidlertid det Høyesterett skulle gjøre, nemlig vende det døve øret til statens anførsel om å avvise hele saken. Argumentet om «forsyningssikkerhet» var kommet til i ettertid og var derfor heller ikke relevant for vurderingen av de opprinnelige utslippstillatelsene.
Høyesterett kom til at de opprinnelige begrunnelsene for tillatelse ikke utgjorde «tvingende allmenne hensyn». I likhet med lagmannsretten og EFTA-domstolen ga Høyesterett uttrykk for at all næringsvirksomhet og deponering av avfall kan begrunnes i økonomi og sysselsetting og at dette alene ikke er nok til at det foreligger «tvingende allmenne hensyn».
Høyesteretts klare konklusjon var derfor at «tvingende allmenne hensyn» ikke forelå på vedtakstidspunktet. Dermed hadde myndighetene heller ikke tilstrekkelig hjemmel i lov til å gi tillatelsene og disse ble kjent ugyldige.
Høyesterett presiserte imidlertid at domstolen ikke tok stilling til eventuelle fremtidige utslippstillatelser. Denne presiseringen er selvsagt – norske domstoler kan bare ta stilling til hendelser eller beslutninger som allerede har funnet sted, ikke til hypotetiske fremtidige situasjoner.
Annonse
«Rettsliggjøring» og jussens funksjon i samfunnet
I forlengelsen av saker som Førdefjorden-saken, hvor domstolene griper inn i myndighetenes tillatelser, er det ikke uvanlig å høre at sakene bør avgjøres politisk fremfor i domstolene. Det er heller ikke uvanlig at domstolsprøving omtales som uheldig «rettsliggjøring» av samfunnet.
Én ting er at det ofte savnes en beskrivelse av hva som menes med «rettsliggjøring», all den tid et rettsstatlig demokrati i sin grunnstruktur må være tuftet på rettslige normer som i noen grad kan håndheves. En annen ting er at personer i maktposisjon gjerne bare beklager seg over den jussen som legger begrensninger på myndighetenes egen maktutøvelse.
Saker som Fosen og Førdefjorden blir eksempler på «bukken som passer havresekken», til tross for at Høyesterett har talt.
Jussen i samfunnet har imidlertid to funksjoner: Den ene er statsmaktenes styring av innbyggernes adferd gjennom lover og regler. Den andre er å regulere maktas adferd ved at rettsstaten setter rettslige rammer for hva makta kan finne på.
Mens innbyggerne i et forrykende tempo er gjenstand for økt gjennomregulering i vår tid, der selv små feil i et nettskjema kan føre til tap av rettigheter, straff eller tilleggsskatt, snakker personer i maktposisjoner sjelden om dette som «rettsliggjøring».
Men for de reglene som begrenser maktas bruk av makt, brukes det gjerne utestemme om at det har funnet sted en «rettsliggjøring», og det selv om det er myndighetene selv som har bundet seg til disse reglene, slik tilfellet er med EUs vanndirektiv.
Veien videre for Førdefjorden
Hva er så veien videre for avfallsdeponering i Førdefjorden? Foreløpig synes det som staten tenker å «ta en Fosen» og ikke bry seg nevneverdig om høyesterettsdommen. Regjeringsadvokaten signaliserte umiddelbart etter at dommen var falt at utslippene ville fortsette. Dette har gitt opphav til reaksjoner fra flere hold.
Annonse
Som tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling og professor emeritus Inge Lorange Backer skriver i et innlegg i Rett24, med tilslutning fra en rekke jurister, krever forurensningsloven at forurenser må ha gyldig tillatelse til utslipp, hvis ikke er utslippene straffbare.
Når Høyesterett har kjent tillatelsene til deponering i Førdefjorden ugyldige, er konsekvensen at forurenser ikke lenger har gyldig tillatelse til utslipp. (Fortsatt drift og deponering er et straffbart brudd på forurensningsloven - Rett24)
Statens uttalelser om at deponeringen likevel vil fortsette som før, har en parallell til Fosen-saken, der Fosen-aksjonistene begynte sine demonstrasjoner i Oslo 500 dager etter at Høyesterett hadde avsagt dom om at tillatelsene på Fosen-halvøya var ugyldige, uten at staten hadde fulgt opp dommen.
Det er regjeringens oppgave å følge opp dommer av seg selv.
Der høyesterettsavgjørelser i ytterste konsekvens kan gjennomføres ved tvang overfor andre, står staten i en særstilling. Siden Høyesterett selv er en statsmakt – og fordi staten nyter tillit – kan dommer mot staten ikke gjennomføres ved tvang. Det er regjeringens oppgave å følge opp dommer av seg selv.
Saker som Fosen og Førdefjorden blir da eksempler på «bukken som passer havresekken», til tross for at Høyesterett har talt.
Skal man gjette hvordan saken utvikler seg fremover, er det derfor mye som tyder på at avfallsdeponering i Førdefjorden vil fortsette og at regjeringen etter hvert gir nye tillatelser med nye begrunnelser basert på forsyningssikkerhet.
I så fall må miljøorganisasjonene eventuelt ta ut et nytt søksmål for å angripe de nye tillatelsene. Skulle også disse bli kjent ugyldige, kan staten i realiteten prøve seg på det samme en gang til – og enda en gang.
Et alternativ er imidlertid at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) setter en stopper for aktiviteten. Bare to dager etter høyesterettsdommen sendte ESA brev til regjeringen med frist til 3. juli med å besvare spørsmål om den videre oppfølgingen av deponering av gruveavfall i både Førdefjorden og Reppafjorden i Finnmark. Siste ord er derfor ennå ikke sagt.
Nytt fra forskersonen:
