Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Dagens klimabevegelser er preget av friksjon og uenighet. På den den ene siden er det miljøer med fortsatt fremtidshåp, på den andre siden miljøer hvor mange har mistet troen på at verden kan reddes. 

Uenighetene handler blant annet om hvordan man bør fremstille krisen for å motivere til handling. Skal man slå an en optimistisk tone hvor fokuset er på løsningene, eller skal man la selve krisen stå i sentrum?

Men også virkelighetsforståelsene i de ulike bevegelser er ulike. De kan oppsummeres i følgende spørsmål: Er verden som et skip i røff sjø, med mulige klimavennlige havner i sikte - eller er menneskehetens skjebne forseglet – og skipet allerede på vei ned?

Den grønne apokalypsen

Vi har undersøkt et segment av klimabevegelsen hvor aktivismen preges av det sistenevnte - en dyp pessimisme om fremtiden. Denne pessimismen uttrykkes, slik vi ser det, gjennom en fortelling vi betegner som «den grønne apokalypsen».

Vi spør: Hvorfor fortsetter noen aktivister å handle – og oppfordre andre til det samme – dersom de tror at katastrofen er uunngåelig? Vi mener at en slik aktivitet best kan forstås som en form for ritualisme. Det kommer vi tilbake til.

Klimaoptimisme og klimapessimisme

Mens etablerte grupper som Bellona og WWF samt politikere og næringslivsledere fokuserer på tilpasning og grønn omstilling, mener klimapessimistiske miljøer at det er for sent å avverge katastrofale utfall.

I en internasjonal spørreundersøkelse fra 2021 rettet mot selverklærte klimaaktivister svarte 66 prosent at de forventet alvorlige konsekvenser av krisen, mens 27 prosent sa seg enige i at katastrofale endringer vil føre til «fortsatte masseutslettelser, inkludert slutten på menneskeheten».

På bakgrunn av dette har vi analysert spørreundersøkelser, intervjuer og offentlige uttalelser for å belyse pessimismen i bevegelser som Extinction Rebellion (XR), Just Stop Oil og Letzte Generation.

Bloggen til tidligere XR-aktivist Roger Hallam gir også et innblikk i tankene til en sentral skikkelse i dette landskapet, som er preget av mistillit til politikerne og fremmedgjøring fra det de oppfatter som en bagatelliserende tenktemåte i hovedstrømningene i samfunnet.

Den grønne endetidsfortellingen

I vår analyse vokser altså fortellingen om «den grønne apokalypsen» frem. Den går som følger:

«Den grønne apokalypsen» handler om verdens undergang i form av en eskalerende og uunngåelig global krise, hvor fossilindustrien og vestlige politikere tillegges det meste av ansvaret. Det er nå for sent å forhindre katastrofen - vi er allerede på vei utfor stupet. Men selv om krisen ikke kan unngås, må vi handle. Vi må rett og slett våkne opp og si nei til det døende systemet som drar oss utfor stupet.

Hvordan kan vi forstå klimaaktivisme i konteksten av en slik fortelling?

Pessimistiske fortellinger aktiverer oss

Fortellinger er en måte å formidle informasjon. De aktiverer forestillingsevnen og empati. Man plasserer seg selv i en plotlinje og aktiverer følelser som om man var i situasjonen. Det er derfor man bryr seg om karakterer man vet er fiktive.

Menneskeskapt fiksjon er ofte dramatisk og voldelig. Forfattere som Stephen King eller skaperne av Game of Thrones appellerer bevisst til menneskets følsomhet for negativ informasjon – særlig om smerte og fare. Religiøse forestillinger om straffeglade guder bygger på tilsvarende tendenser. For menneskesinnet er faren for å ende i Helvete mer relevant enn håpet om himmelen.

Fortellingen om «den grønne apokalypsen» bygger på lignende prosesser. I den ser klimaaktivistene seg selv som aktører i en plotlinje der klimakset er et menneskeskapt klimahelvete. En slik fortelling krever oppmerksomhet på en måte optimistiske fortellinger om grønn omstilling ikke gjør.

Men hvis aktivistene ser seg selv som aktører i en forutbestemt fortelling og skipet allerede er på vei ned, hvorfor handle? Hvorfor protestere? 

Vårt svar på det er altså at de radikale klimaaktivistene handler rituelt.

Mennesker ritualiserer når de føler seg truet

Mennesker handler rituelt når de opplever at evnen til å påvirke et utfall – såkalt aktørskap – trues. For eksempel blir vi urolige når vi er i fare eller i en uforutsigbar situasjon. Mange tyr også til bønn. Rituelle handlinger har noe rigid og tvangsmessig ved seg. De er noe man opplever at man må gjøre og som må gjøres riktig.

Rituelle handlinger gjøres ikke for å oppnå et bestemt mål. Fokus rettes i stedet mot at handlingen må utføres og at hver del av den gjøres riktig. Ved å handle rituelt gjenvinner man aktørskap og reduserer angsten. 

Et eksempel: I en berømt antropologisk studie observerte Bronislaw Malinowski (1884-1942) at befolkningen på trobrianderøyene utførte ritualer før de skulle fiske på havet, hvor det var farlig og uforutsigbart. Men når de skulle fiske i lagunen, hvor forholdene var trygge og mer forutsigbare, gjorde de ikke slike ritualer. 

Dette ligner på de pessimistiske klimaaktivistene som benekter at krisen kan avverges men likevel protesterer. Deres aktørskap trues av forestillingen om at situasjonen er helt ute av kontroll.

Kostbar adferd er pålitelige sosiale signaler

I tillegg til å redusere angst, er klimaaktivistenes adferd også sosiale signaler. Når aktivistene handler – selv om de ikke forventer å lykkes – viser de lojalitet overfor fortellingen og gruppa som har sin identitet bygget på den.

Rituell adferd som innebærer smerte eller risiko kalles på fagspråket «kostbar adferd». Det observerer vi blant klimaaktivistene. Når de påtar seg risiko, slik som ved sivil ulydighet, sender de ut et mer pålitelig signal enn hvis de kun utfører ufarlige handlinger. 

Hvorfor utsette seg for juridisk trøbbel samt andres latterliggjøring, hvis man ikke faktisk tror på fortellingen?

Slik bibelske profeter også ble forfulgt og latterliggjort, påtar dagens karismatiske figurer som Roger Hallam og Greta Thunberg seg sosiale kostnader i kampen for sine fortellinger. Man gir ikke opp, selv om kampen i det store og hele er tapt.

Å sammenstille håp og håpløshet på denne måten er paradoksalt, noe man ofte ser i religiøse tankesystemer, som hos den protestantiske teologen Calvin. Han er kjent for sin kompromissløse fatalisme, en tro på at folks evige skjebne er forutbestemt og at handlinger ikke kan endre på det.

Aktuelt fra forskersonen:

Kriminalitet: Kan følelse av utrygghet gi oss «amerikanske tilstander»?

Derfor kan den tradisjonelle julemusikken være ekstra fin å lytte til akkurat i år