Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

En stein som i tiår forsvant inn i kirkegårdens landskap, har fått ny betydning – ikke fordi bautaen har endret seg, men fordi vår forståelse av hva den representerer, er i bevegelse. 

Quisling‑familiens gravsted sto ubemerket i flere tiår, et privat minne som hadde mistet sin monumentalitet. Få visste at Kirkens Bymisjon, i tråd med Maria Quislings testament, hadde betalt festeavgiften siden 1980. 

Da Bymisjonen i 2025 varslet at de ikke lenger ville gjøre det, ble gravstedets framtid brått en juridisk, etisk og kulturpolitisk debatt. 

Hvem har tolkningsretten?

Striden handler ikke bare om bautaen skal stå eller fjernes, men om hvem som har tolkningsrett når et privat gravminne får offentlig symbolkraft. Da oppstår også spørsmålet om hvordan det bør forvaltes.

Et viktig – ofte oversett – skille går mellom gravstøtte og monument. Gravstøtten er et privat minne, regulert av gravferdsloven, mens monumentet er en offentlig markør med politisk og pedagogisk virkning. 

Quislings grav befinner seg i mellomrommet: formelt en familiegravstein, men i praksis et symbol som overskrider kirkegårdens logikk og kan tolkes, misbrukes og politiseres.

Tre berørte stemmer

Representanter for NS-barn har tilbudt å betale for graven nå som Kirkens Bymisjon ikke lenger ønsker å gjøre det. For dem handler saken om familie, ikke politikk. De hevder retten til å sørge – uten at gravstedet gjøres til scenografi for offentlig fordømmelse eller hyllest.

Fagfolk har pekt på bautaens kildeverdi. Historikere og formidlere argumenterer for bevaring, ikke av sympati, men av ansvar: som fysisk spor etter rettsoppgjør og etterkrigstidens bearbeidelse. Bevaring kan sikre historisk åpenhet og gi pedagogisk verdi.

Hva med ofrene for Quislings regime og deres etterkommere? For dem er bautaen et sår – et symbol på svik, lidelse og tap. Å la den stå kan oppleves som krenkende bagatellisering.

Vanskelig kulturarv: for og imot

Tilhengere av bevaring vektlegger at gravbautaen er et fysisk spor etter okkupasjonstiden. Å fjerne den kan oppfattes som en uheldig visking av historien. Som andre «vanskelige kulturminner» kan den brukes pedagogisk i arbeidet med demokrati og ekstremisme.

Argumenter for fjerning peker på risikoen for misbruk. Gravstedet er tidvis besøkt av nynazister, og steinen kan bli et samlingspunkt for ekstreme miljøer. Historien blir ikke borte selv om selve bautaen fjernes; museer og arkiver kan ivareta minnene uten at stedet får symbolkraft.

Norske og europeiske presedenser

Norge har tidligere håndtert NS‑monumenter ved å fjerne eller nøytralisere dem. Snorre‑bautaen i Slottsparken ble fjernet i 1945, og NS‑bautaen på Stiklestad ble delvis ødelagt og restene gravlagt samme år – gjort utilgjengelig som politisk symbol.

Tyskland fjernet nazistiske monumenter etter 1945 og utviklet en minnekultur som bevisst bryter med heroisk monumentalitet. «Antimonumentale» uttrykk, som Eisenmans minnested i Berlin eller Gerz og Shalev Gerz’ «Monument mot fascisme» i Hamburg, markerer fravær og selvkritikk fremfor triumf.

I Spania ble Francos levninger i 2019 flyttet fra Valle de los Caídos for å hindre valfart, mens anlegget ble omdefinert som minnesmerke over borgerkrigens ofre. Dette viser at fjerning av personen – ikke nødvendigvis strukturen – kan fungere som kompromiss.

Stilltielse som strategi

Kirkegårder forutsetter ro og verdighet. Når en gravstein blir et politisk symbol, oppstår uro som bryter med dette idealet. Monumenter kan flyttes eller kontekstualiseres, men gravstøtter er tradisjonelt beskyttet av hensyn til sorg og privatliv.

En tredje vei mellom bevaring og fjerning er derfor stilltielse («Silencing») – en minnepolitisk strategi der bautaen får stå, men uten oppmerksomhet, ritualer eller politisk betydning. 

I minneteorien beskrives dette som «avpolitisering gjennom glemsel»: Symbolets kraft svekkes ikke av fysisk fjerning, men av fravær av mening. Slik var situasjonen rundt Quislings grav i flere tiår – et monument som hadde mistet både monumentalitet og symbolverdi.

For et samfunn som ønsker å gå videre etter konflikt, kan stilltielse være en rolig, nøktern og demokratisk måte å dempe strid, uten dramatiske grep og uten å viske historien ut.

En praktisk minnepolitikk

Debatten om Quislings gravbauta viser at Norge fortsatt strever med hvordan vi skal håndtere sporene etter okkupasjonen. Det er ikke et tegn på svakhet, men på at historie og kulturarv, fortsatt er levende. 

Uansett hvilken løsning man lander på, bør den være forankret i fire prinsipper: Historisk åpenhet – vi må ikke late som om Quisling aldri fantes. Demokratisk trygghet – vi må hindre at symboler misbrukes kulturelt og politisk. 

Verdighet – både for kirkegården og for samfunnets minnekultur. Og ikke minst: Avgjørelsen må tas med respekt for alle berørte stemmer – men med særlig omtanke for dem som bar konsekvensene av Quislings regime.

Et ansvarlig valg

Quislings bauta er mer enn et familiegravsted; den er et spor etter et nasjonalt traume. Det er ikke steinen som er farlig, men hvordan vi forholder oss til historien den representerer. 

Som minneteoretikeren Michael Rothberg påpeker, er vi alle «impliserte subjekter»: Fortiden angår oss selv om vi ikke var aktører i den. Vanskelig kulturarv virker inn i nåtidens politiske rom og krever aktive, bevisste valg.

Hvordan vi forvalter Quislings gravbauta – og andre problematiske kulturminner – blir derfor et speil for demokratiets modenhet. Demokrati er ikke en tilstand, men en praksis som vedlikeholdes gjennom håndtering av nettopp slike ubehagelige spor. Det er i møte med dem vi viser hvordan vi ønsker å være som samfunn.

Aktuelt fra forskersonen:

USAs makt er mer begrenset enn den ser ut som

Husk ofrene i Epstein-saken