Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nå for å redde diagnosen.

Vi må kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi åpenbart mislykkes i å håndtere.

Bare tenk på Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere på diagnoser og medikamenter når vi kan påvirke systemet rundt barnet, uten å gå veien om sykeliggjøring? 

Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en såkalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver påminner om å ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet».

Det triste barnet

Om uro og konsentrasjonsvansker er så omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her?

Når barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende å ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de påpeker også muligheten for uheldig påvirkning av det leken er så viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. 

Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som får ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til å konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.»

Det må være rom for å stille spørsmål ved en slik praksis.

Et overdrevent fokus på diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer å gå glipp av de bakenforliggende årsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille på skolen, har mange timer skjermtid og ifølge årets UngData-undersøkelse opplever de også økt skolerelatert stress.

På tiktok har varigheten på klippene gått fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nå omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes på treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er også mer urolige, og bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.

Desemberbarn får diagnosen nesten dobbelt så ofte

Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til å avdekke. De virker å hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med å senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. 

Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. Også psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere år siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions».

At desemberbarn har mye høyere risiko for å få ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkårlig diagnosen er blitt.

Diagnosens fallitterklæring

ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig å ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. 

Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger.

Fagmiljøet og befolkningen virker å være på kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. Når vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne på tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmålet seg på: kanskje vi skal skille lag? 

Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforståelse som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stå i veien?

En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp

For når diagnosen blir så omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om å redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt åpenhet kombinert med lavere terskel for å sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av.

Når diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer å drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen.

Det er også tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nå enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i både diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde på det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange får diagnosen.

Det som kan redde diagnosen

Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi må legge vekk planer om «fast track» og slutte å lytte til diagnose-influensere. 

Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til å si nei. Når henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av våre responser må være avvisende, for å verne om de som diagnosen er ment for å hjelpe.

Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gå med på dette er ikke å ta folk på alvor, det kan like gjerne være å svikte dem.

Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er å gi edruelige forvaltere av vårt offentlige helsevesen dårlig samvittighet for å stille høyst betimelige spørsmål.

Aktuelt fra forskersonen:

Flere pasienter skulle få digital oppfølging hjemme. Leveres til strykkarakter

Penger er ikke nok for å redde helsevesenet fra å forfalle