Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I mitt forrige innlegg stilte jeg spørsmål ved flere av konklusjonene Eivind Meland trakk om likestilt foreldreskap og delt bosted, basert på kildene han selv bruker og nyere data. Jeg argumenterte for at vi ikke kan konkludere med at delt bosted og likestilt foreldreskap i seg selv reduserer vold, ut fra det tallene viser.

Meland har svart – men dessverre med feilaktige påstander om hva jeg har skrevet og ment, og med påstander som ikke stemmer med det kildene faktisk sier.

Hva jeg faktisk skrev – og ikke skrev

Meland påstår at jeg har «funnet belegg for at delt bosted ikke er til det beste for barna etter skilsmisse», men da må han lese nøyere hva jeg skrev: 

Jeg skrev at det ikke er bostedløsningen i seg selv som er avgjørende for barnas trivsel, men hvordan foreldrene oppfører seg. Jeg skrev ikke noe om delt bosted var best eller ikke.

Jeg har heller ikke hevdet at det er «kvinnehatende menn» som deltar i debatten: Det er Melands omskrivning av det jeg faktisk skrev.

Jeg mener heller ikke at flertallet av fedre er uskikket til omsorg. Tvert imot: Jeg tror de fleste fedre er i stand til å gi trygg og god omsorg, og at delt bosted og delt daglig myndighet kan være gode løsninger for mange.

Men det finnes et betydelig mindretall (10-20 prosent) – både blant fedre og mødre – som er voldelige. En god barnelov må sikre vern mot vold og annen risiko, uavhengig av foreldrenes kjønn.

Det er uheldig at Meland tillegger meg standpunkter jeg ikke har uttrykt. Debatten ville tjent på at han forholdt seg til det jeg faktisk skriver om.

Tallgrunnlag og kildebruk

Meland påstår at det ikke er mulig å identifisere de spanske regionene med ulik familielovgivning i det datamaterialet jeg henviser til. Dette er ikke riktig. Ved hjelp av oversettelsesverktøy og to klikk på nettsidene jeg viser til, finner man både tall fordelt på region, for hvert år. Det er også enkelt å finne informasjon om hvilke regioner som har innført ny lovgivning.

Når han kritiserer min bruk av amerikanske data, unnlater han å nevne at jeg bruker nøyaktig det samme datagrunnlaget som kilden han selv viser til. Hvis han mener mine konklusjoner er ugyldige, bør han også rette kritikken mot sin egen kilde.

Om «falske anmeldelser»

Meland skriver at det ikke finnes informasjon om falske anmeldelser i den spanske rapporten jeg viser til. Dette er feil – temaet omtales på sidene 739–740. Det krever bare at man kjenner til, eller finner ut, at «falsk anmeldelse» på spansk er denuncia falsa.

Han antyder også at slike anmeldelser er vanligere enn jeg skriver. Her er det viktig å skille mellom saker der det ikke finnes bevis, og saker hvor anmeldelsen faktisk er bevist å være falsk: 

Dette framgår tydelig av kilden jeg viser til. At det ikke finnes bevis betyr ikke at en anklage er falsk. Særlig psykisk vold er vanskelig å dokumentere og bevise, og både politi og rettsvesen mangler ofte tilstrekkelig kompetanse på dette feltet.

Om voldsbegrepet og rettspraksis

NOU-en Lov og frihet (2024) peker på at Høyesterett har lagt terskelen for hva som skal regnes som (straffbar) psykisk vold for høyt. Også en annen ledende jurist har påpekt at rettspraksis ikke er i tråd med lovgivers intensjoner. Dette påvirker mest sannsynlig både straffesaker og barnesaker, all den tid det er de samme dommerne som dømmer i begge typer saker. 

Samtidig er det klart at ikke all «dårlig oppførsel »er vold. Det er først når det foreligger et mønster av kontroll og nedbryting at det skal regnes som vold i nære relasjoner.

Foreldrefiendtliggjøring – og hva tallene viser

Meland mener jeg benekter at foreldrefiendtliggjøring finnes. Det gjør jeg ikke. Det jeg vil påpeke her, er at det ikke finnes grunnlag for å hevde at foreldrefiendtliggjøring er vanligere enn partnervold. 

Foreldrefiendtliggjøring kan også inngå i et mønster av vold etter bruddet.

Statistikk fra familievernet viser at samværet stanser i rundt tre prosent av sakene, mens vold er tema i 15 prosent av meklingssakene. Samværsstansene kan skyldes aktiv hindring fra en forelders side, men også barnets egen vegring eller reell beskyttelse av barnet. 

Disse tallene antyder altså at partnervold forekommer mellom fem og femten ganger oftere enn foreldrefiendtliggjøring, avhengig av hvordan stansen fordeler seg på de tre årsakene.

Voldelige foreldre har ofte begrenset selvinnsikt og kan oppfatte seg selv som gode omsorgspersoner, selv når de ikke er det. Påstander om samværshindring eller fiendtliggjøring kan derfor komme fra foreldre som har utøvd vold før bruddet.

Spanske myndigheter advarer om dette i en veileder for voldssaker, og en amerikansk studie viser at særlig mannlige sakkyndige med lite kunnskap om vold, oftere tolker situasjoner som foreldrefiendtliggjøring – når det ikke er det.

Dette gir grunn til å stille spørsmål ved hvordan slike vurderinger foretas også i domstolen i Norge, særlig sett i lys av psykolog Per Isdals kritikk i mitt opprinnelige innlegg – om hvordan psykologifeltet har sviktet voldsutsatte.

Hvem barneloven skal beskytte

Meland viser fortsatt til studier om bosted som omhandler saker med konflikt mellom foreldre og ikke til studier som undersøker hvordan voldsutsatte barn best kan beskyttes etter brudd mellom foreldrene. Han burde omtalt begge deler. 

Hva sier forskningen om voldsutsatte barn, om falske anklager om foreldrefiendtliggjøring, om voldelige foreldre som velger å «forsvinne» fra barnas liv etc.?

Vi må tydelig skille mellom to typer saker: De der partnervold har forekommet under samlivet, og de med fastlåste (og fiendtlige) konflikter etterpå. Begge deler skader barna, men krever vidt forskjellige løsninger. 

En god barnelov må kunne håndtere begge disse situasjonene – ikke bare konfliktsaker uten vold før bruddet.

Aktuelt fra forskersonen:

Selv kvakksalvere kan påberope seg resultater

Krisetider har ført til mangel på kompe­tente arbeidstakere i Europa