Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

For tiden pågår det en debatt om fysisk aktivitet blant barn og unge. Mange er bekymret for at barn, og særlig ungdom beveger seg for lite. Også «Pappatreneren» på TV2 har satt søkelyset på dette store samfunnsproblemet.

Det er bra at vi har en offentlig samtale om dette, men nå er det på tide å snakke mer konkret om hvordan skolehverdagen kan se ut for at elevene skal kunne komme seg opp av stolen.

Legg til rette for bevegelse

Fysisk aktivitet er en «kronisk utfordring». Det betyr at ingen løsninger varer evig. Sammenlignet med «akutte utfordringer», som for eksempel røykeloven, der fjerning av sigaretter betyr fjerning av problemet, krever fysisk aktivitet kontinuerlig nye løsninger for å møte et samfunn i endring.

Det betyr at lærere, skoleledelse, foreldre, trenere, terapeuter og myndigheter har et felles ansvar, hver eneste dag. Sammen må de legge til rette for at barn opplever bevegelsesglede i kroppsøving, får bevege seg i norsken, kjenner mestring på turn og møter venner på dans. 

Utbyggere, koordinatorer og politikere må sikre trygge skoleveier slik at barn kan gå og sykle til skolen og fritidsaktiviteter, og skape nærmiljøer som oppmuntrer til lek og aktivitet.

Tre veier til økt aktivitet

Fysisk aktivitet blir ofte fremstilt som noe nytt som skal «implementeres» i skolen. Slik er det ikke. Fysisk aktivitet, både som fag og undervisningsmetode, har lenge vært del av skolens mandat og praksis. 

Det vi trenger nå er en bevissthet om å bruke det vi gjør i dag som utgangspunkt for å finne hvor og når det passer å øke aktiviteten.

Det finnes tre måter å gjøre dette på. For det første kan du legge til nye muligheter for å skape aktivitet, for eksempel gjennom aktiv transport til og fra skolen eller lage aktive lekser. For det andre kan du forlenge aktiviteter som allerede eksisterer gjennom å gi mer tid til fag som kroppsøving eller uteskole. Og til sist kan du forbedre aktivitet ved å bytte ut stillesittende tid med aktiv tid, for eksempel, i norsk, engelsk og matematikk.

Her finnes det mange konkrete læringsaktiviteter som i større grad enn i dag bør komme inn i skolen. Elever kan lære om addisjon med å hoppe på en nummerert tallinje. De kan lage sansedikt i skogen og forme bokstavene av sine egne kropper på gresset. Eller ta standpunkt til ulike påstander med å løpe til hvert sitt hjørne.

60 minutter?

Noen mener at løsningen på stillesittingen er å tallfeste hvor mange minutter elever skal bevege seg hver dag. Denne diskusjonen er viden kjent som de 60 minuttene som skolen skal ta ansvar for. Vi mener at dette er lite hensiktsmessig. 

Å bevege seg mye hver dag er positivt, men å pålegge lærere å telle minutter er lite produktivt. Det som virkelig teller i utviklingen av barn og unge lar seg sjelden telle eller måle. Derfor trenger lærere heller støtte og kompetanse til å drive undervisning av høy kvalitet. Dette gjelder uavhengig om det er kroppsøving eller norsk. Slik sett er det bedre med 30 gode minutter enn 60 dårlige.

Gode politiske intensjoner er viktig i kampen mot stillesitting, men også disse hjelper lite dersom lærere ikke får tydelig kompetanse og frihet til å handle. 

Reduser stillesitting

Når alle er enige om å «øke fysisk aktivitet», må vi gjøre det konkret: Hva betyr det i klasserommet og i hverdagen? Dagens politiske debatt er altså fattig når det kommer til hvordan lærere faktisk skal benytte fysisk aktivitet for å gjøre skolehverdagen mindre stillesittende og teoretisk.

Derfor må kompetansen defineres i kunnskaper og ferdigheter som løftes frem på lik linje med andre kompetanser i skolen. Opplæringsloven, læreplanen, skolemandatet og budsjettene må peke i samme retning.

Selv om det er lett å svartmale situasjonen for norske barn og unge, er det samtidig viktig å anerkjenne at Norge gjør mye bra. Vi er litt over det europeiske gjennomsnittet på feltet og har gode rammer som allerede er til stede i skolen for å støtte arbeid om fysisk aktivitet.

Derfor foreslår vi å endre retorikken rundt debatten. Istedenfor å spørre «hvordan øke fysisk aktivitet», spør heller «hva kan jeg gjøre for å redusere barn og unges stillesitting i skolen?»

Nok diskusjon

Selv om dette først og fremst er en retorisk endring, er den konkret. Den skaper lavere terskel for handling og gjør det enklere å tilpasse konteksten. Ikke minst kan det bidra til å endre perspektivet fra prestasjon til hverdagsvaner.

Med en slik endring ber vi deg være med og handle: Ikke lær barna å sitte stille. Lær dem å være i bevegelse. Lær dem å lære i bevegelse.

Det er ikke behov for flere diskusjoner om hvorvidt fysisk aktivitet har gunstige effekter. Det vet vi. Neste steg er støtte til handling. Gi lærere støtte til å gjøre forskning til en integrert del av pedagogisk praksis. 

Løft frem de som skaper rom for bevegelse i skolehverdagen. Vis at det går an uten å gå på bekostning av skolens mandat. Gjennom gode eksempler legger vi til rette for at flere kan følge etter.

Aktuelt på forskersonen:

Verden har sannsynligvis allerede produsert nok tekstiler for de neste 10–15 årene

Ultraprosessert mat: en merkelapp som forvirrer mer enn den forklarer