Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

De gamle romerne myntet uttrykket memento mori – husk at du skal dø – for å sette livet i perspektiv. I dag skal vi ikke bare huske døden, vi skal også snakke åpent om den. Ja, åpenhet er blitt et helsepolitisk mål.

Men, selv om åpenhet om døden ofte trekkes frem som et ideal, strekker ikke alltid ordene til når døden kommer tett på.

Hjemmet som ramme rundt livets slutt

I et forskningsprosjekt om hjemmedød intervjuet vi par der den ene var alvorlig syk og snart skulle dø, samt etterlatte som hadde erfart hjemmedød for sin partner.

Døden og det å dø er personlige og ofte følelsesladede erfaringer, men de formes også av kultur, historie, normer, tradisjoner og stedet der døden skjer. Når døden skjer hjemme, får den en særlig symbolsk betydning knyttet til identitet, autonomi, relasjoner og minner. 

Hjemmet blir dermed mer enn bare et fysisk sted.

Den dype samtalen som kan utebli

Med utgangspunkt i en rådende åpenhetskultur i samfunnet, samt helsefaglige og politiske føringer om «de gode samtalene», antok vi at disse parene hadde snakket sammen om døden og ønsket om å dø hjemme. Derfor var det overraskende at de i liten grad – eller ikke i det hele tatt – hadde snakket om døden. 

Samtidig fantes det en forventning hos de vi intervjuet om at man burde være mer åpen om døden, ofte påvirket av det de hadde sett på TV, i filmer eller i mediene. I slike fremstillinger vises relasjoner og samspill nært døden på ulike måter, men ofte med vekt på de gode samtalene og den nære kontakten. 

En av partnerne i vår studie beskrev situasjonen slik: «Jeg husker en film jeg så. Den handlet om kreft. De lå i sengen og snakket dypt sammen. Det var idealet.» 

Denne forestillingen om nærhet og samtale kunne imidlertid stå i kontrast til det som faktisk skjedde når en syk partner døde hjemme, enten fordi helsetilstanden raskt forverret seg, eller fordi partene hadde ulike behov for den «dype» samtalen.

Taushet som felles forståelse – og som avstand

Få snakket om døden, men alle anerkjente at den nærmet seg. Det kunne komme til uttrykk gjennom handlinger – som å rydde i eiendeler – eller ved kroppslig nærhet. Den som var syk visste hva som skjedde, men klarte ikke å sette ord på det.

For noen var ønsket om å leve helt til siste stund en grunn til å ikke snakke om døden. Man ville være til stede i livet, ikke i det som skulle ta slutt. Stillheten kunne bære – og skape mening og fellesskap helt til det siste. 

Som én sa: «Vi snakket ikke om det, men vi visste. Vi forsto … Det var så tydelig at det egentlig ikke var noe å snakke om.»

For noen ble stillheten en form for felles forståelse. For andre fikk den en helt annen betydning. Når én ønsket å snakke og den andre ikke klarte det, kunne stillheten skape avstand i en tid da det felles livet gikk mot slutten. 

«Det ble som en familiehemmelighet», fortalte en etterlatt, da den syke ektefellen ikke klarte å snakke om den forestående døden. Tausheten kunne også være en måte å beskytte seg selv og sine nærmeste på. Man handlet i god tro og etter beste evne for å holde døden – og separasjonen – på avstand.

Å finne en vei – i relasjon til den andre

Får vi det bedre av å tenke på og snakke om døden? 

Ut fra erfaringene deltakerne har delt i vårt forskningsprosjekt, er svaret på dette ikke så enkelt, men åpenhet må ikke bli en norm eller et ideal som kommunikasjon elle relasjon måles opp mot. Noen ganger er det rett og slett ikke mulig. 

Idealer om åpen dialog kan skape urealistiske forventninger til hvordan døende og deres nærmeste skal være sammen mot slutten. Måten vi nærmer oss døden på kan ikke standardiseres, men må formes av dem det gjelder – ut fra deres relasjon, livshistorie og forståelse.

Kanskje var det nettopp dette de gamle romerne ville minne oss om med memento mori – ikke bare at vi skal dø, men at døden er en del av livet vi har levd, og må formes av dem det gjelder. Noen ganger med ord. Andre ganger med stillhet.

Det er gode grunner til at mennesker håndterer og kommuniserer om døden ulikt. Ulikhetene handler ikke nødvendigvis om manglende vilje eller omtanke, men kan forstås i lys av smerten ved å skulle forlate livet og de som blir igjen - og av et språk som ikke alltid strekker til. 

Taushet kan da også tolkes som et forsøk på å holde døden på avstand så lenge som mulig – å leve helt til man dør.

Aktuelt på forskersonen:

Hva vi mister når vi mister natur

Ingenting tyder på at skilsmisse eller samlivs­brudd svekker barns psykiske helse