Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Helsedirektoratet lanserte de oppdaterte nasjonale skjermrådene for barn og ungdom 8. januar. Mens noen jubler over rådene, vil andre oppleve dem som urealistiske eller unødvendige eller utilstrekkelige. 

Vi skal ikke ta stilling til de faglige vurderingene og kunnskapsgrunnlaget for skjermrådene her, eller behovet for andre tiltak. 

Usikre og utilstrekkelige foreldre

Med lanseringen er rammene for foreldre gitt. De nye rådene gjør én ting klart: Foreldre skal være tilsynsførere, veiledere og rollemodeller i barnas digitale liv. Det innebærer å sette grenser, delta aktivt og balansere egen skjermbruk. Bak disse ambisjonene ligger en realitet som er langt mer krevende. 

Teknologien endrer seg i et tempo som få klarer å følge, og foreldre må orientere seg i plattformer og tjenester som ikke fantes da de selv var ung. En kunnskapsoppsummering fra Folkehelseinstituttet i fjor viser at mange foreldre føler seg utilstrekkelige og usikre på hvordan de skal håndtere skjermbruk og sosiale medier.

Samtidig er ikke dette nødvendigvis hele bildet. 

Nyansene forsvinner

I mange familier oppleves trolig den digitale hverdagen som ganske lite dramatisk. Det kan være få konflikter, relativt moderat bruk og en åpen dialog mellom foreldre og ungdom. I slike familier handler lav grad av regulering ikke om likegyldighet eller manglende engasjement, men om at det rett og slett ikke oppleves som nødvendig.

Denne forskjellen er viktig, men den forsvinner ofte i den offentlige skjermdebatten. Når debatten styres av de mest alvorlige bekymringene, risikerer vi at den mangfoldige skjermhverdagen norske familier opplever forsvinner ut av syne. 

De som opplever store utfordringer, har gode grunner til å rope høyt. Men når disse erfaringene blir enerådende, risikerer vi å miste nyansene og stemmene fra de familiene der den digitale hverdagen faktisk fungerer ganske godt.

Ungdomsårene er kanskje en ekstra stor utfordring?

Når barna nærmer seg ungdomsalder, endrer dynamikken seg. Foreldre ønsker å gi frihet og privatliv, men samtidig beskytte mot risiko. Bekymringene handler gjerne om sosialt press, utenforskap, mobbing og skadelig innhold. Dialogen blir vanskeligere, og grensene mer uklare. Kontroll og tilsyn blir vanskeligere både praktisk og etisk. 

Foreldre gir gradvis mer tillit, men spørsmålet er hvordan dette kan gjøres på en måte som både ivaretar trygghet og relasjon. Samtidig håndteres disse dilemmaene svært ulikt mellom familier, og de oppleves også svært ulikt. Her mangler det kunnskap. 

Vi vet ikke nok om hvilke strategier som faktisk fungerer, hva som fremmer god digital bruk, hvordan foreldres digitale kompetanse påvirker samspillet med ungdommen, og hvordan man kan forebygge risiko uten å ty til overvåking og en formanende foreldretilnærming.

Digitalt foreldreskap er ikke valgfritt, men det må bli mulig

Hvis foreldre skal lykkes med oppgaven skjermrådene legger på dem, må det bygges på en realistisk forståelse av foreldres hverdag. Det trengs innsikt i hva som virker i praksis, ikke bare gode intensjoner. Det betyr at vi trenger et kunnskapsgrunnlag som inkluderer bredden i familielivet. 

Vi trenger erfaringene fra familier der mobilen er kimen til all konflikt og fra familier der den digitale hverdagen oppleves som håndterbar, lite konfliktfylt, eller bare ganske vanlig. Skal vi kunne utvikle kunnskapsbaserte råd og støtteordninger som faktisk treffer, må vi vite mer om hele bredden av foreldres erfaringer.

Dette trenger vi å vite

Som en del av større prosjekt med fokus på digital oppvekst og foreldrerollen settes det derfor nå i gang en stor foreldreundersøkelse i Bergen med fokus på ungdomskolen, i regi av Folkehelseinstituttet og kommunen. Målet er å kartlegge dagens praksis, utfordringer og behov, bekymringer og muligheter og å gi et kunnskapsgrunnlag som kan omsettes til konkrete råd og verktøy. 

Dette er et viktig skritt mot å gi foreldre den støtten de trenger for å håndtere en digital hverdag som endrer seg raskere enn noen gang.

Foreldrerollen i den digitale oppveksten er tydeliggjort gjennom skjermrådene. Forventningene er klare. Det som mangler, er kunnskapen som gjør plikten mulig å etterleve. 

Ungdom trenger foreldre som er trygge, oppdaterte og til stede. For å få det til må vi levere verktøy som er kan møte den digitale virkeligheten ungdommene lever i. Den kommende undersøkelsen kan bidra til det.

Aktuelt fra forskersonen:

Ikke lær barn å sitte stille. Lær dem å lære i bevegelse

Verden har sannsynligvis allerede produsert nok tekstiler for de neste 10–15 årene