Vi lever i en oppmerksomhetskrise. Er det bare et individudelt ansvar?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi bruker stadig mer energi på å skjerme oss mot digitale plattformer som er laget for å fange og holde på oppmerksomheten vår.

Situasjonen er kjent: Du tar opp mobilen for å kjøpe en Ruter-billett, svare på en melding eller sjekke været. Ti minutter senere oppdager du at du befinner deg et helt annet sted, på Instagram, TikTok eller en nettavis, uten helt å vite hvorfor.

Oppmerksomhetskrisen

Det er blant annet dette som omtales som en oppmerksomhetskrise. Digitale tjenester konkurrerer kontinuerlig om oppmerksomheten vår, samtidig opplever mange at det er vanskelig å konsentrere seg om det de selv ønsker.

Bekymringen gjelder derfor ikke bare hvor mye tid vi bruker på skjerm, men hvem og hva som får påvirke hva vi legger merke til, tenker på og bruker tid på.

Som medlemmer av en forskningsgruppe i oppmerksomhetsfilosofi har vi erfart hvor vanskelig det er å snakke om denne utviklingen uten at samtalen raskt ender i spørsmål om individets selvdisiplin.

Vi får råd om å legge bort mobilen, slå av varsler og begrense skjermtiden. Rådene kan være gode, men dersom problemet også ligger i hvordan teknologien rundt oss er utformet, er ikke løsningen at den enkelte må bli flinkere til å motstå den. 

 Når teknologien bruker oss

Nøkken skal holde deg unna vannet og huldra ute av dypskogen. Dagens advarsler handler om mobilen: Bruk teknologien med måte, ikke la deg lokke inn. Risikerer vi da å snakke for mye om hvordan vi bruker produktet, og for lite om hvordan produktet bruker oss?

Forbrukerrådet beskriver i rapporten Breaking Free (2026) hvordan digitale tjenester gradvis er blitt dårligere for brukerne, samtidig som selskapene bak dem har fått større kontroll.

De peker blant annet på manipulerende design, omfattende datainnsamling og forretningsmodeller som gjør det lønnsomt å holde på oppmerksomheten vår. Den sårt tiltrengte løsningen er sterkere regulering og å skape nytenkende, etiske alternativer for brukerne.

Dette er sentralt i det som gjerne kalles oppmerksomhetsøkonomien: Vi har begrenset tid og oppmerksomhet, mens digitale plattformer tjener penger på å få oss til å bli værende.

Derfor møter vi endeløs scrolling, automatiske anbefalinger, varsler og innhold valgt ut på grunnlag av hva som tidligere har fått oss til å stoppe opp. Problemet er ikke bare at vi lar oss distrahere, men at andre systematisk får anledning til å bestemme hva som konkurrerer om oppmerksomheten vår.

Oppmerksomhet er å prioritere

Filosofisk forskning viser at oppmerksomhet ikke bare handler om konsentrasjon. Oppmerksomhet er også en form for prioritering: Noe trer frem som viktig, mens annet havner i bakgrunnen.

Tenk at du har telefonen i hånden igjen. Du åpner den fordi en venn har sendt deg en melding. Før du rekker å svare, ser du et bilde av noen du kjenner på ferie og en anbefalt video som algoritmen har beregnet at du sannsynligvis vil se. Ingen tvinger deg til å trykke. Likevel har noen allerede vært med på å bestemme vektingen av inntrykk som oppmerksomheten din håndterer.

Situasjonen virker kanskje triviell, men hva vi legger merke til, har betydning for hva vi lærer, hva vi begynner å bry oss om, og hvilke handlingsmuligheter vi får øye på. Oppmerksomhet er derfor ikke bare et privat anliggende. Hvem som får anledning til å forme den, er et politisk spørsmål.

Makten over dagsordenen

Spørsmålet om tek-gigantenes makt stopper dermed ikke ved den enkeltes oppmerksomhet. Det som fanger blikket vårt hver for oss, er også med på å forme hva vi retter oppmerksomheten mot sammen.

Samfunnet står alltid overfor flere problemer, konflikter og behov enn vi kan behandle samtidig. Noe må få plass på den offentlige dagsordenen, mens annet forsvinner i bakgrunnen.

Dessverre er det ikke nok å bli synlig: Man kan få mye oppmerksomhet, men på andres premisser, som problem, trussel eller stridstema snarere enn som deltaker i den offentlige samtalen. Dette vet minoritetsgrupper mye om.

Makten til å styre kollektiv oppmerksomhet er derfor også politisk makt.

Bildet er altså mer komplisert enn at digitale plattformer ganske enkelt er skadelige. De kan gi fellesskap til unge i marginaliserte grupper, gjøre svært spesialisert kunnskap tilgjengelig, gi oss kunst og ideer vi ellers aldri ville møtt, og legge til rette for politisk mobilisering. Nettopp derfor er det utilstrekkelig å si at løsningen er å bruke dem mindre.

Det er denne forbindelsen mellom individuell og kollektiv oppmerksomhet vi i forskergruppene Salient Solutions (UiO) og  GoodAttention (UiO) ønsker å undersøke sammen med et større publikum i samtalerekken The Attention Dialogues (se faktaboks).

For spørsmålet er større enn hvor ofte vi klarer å legge bort mobilen. Det handler om hvem som får bestemme hva som trer frem som viktig for den enkelte av oss, og for samfunnet som helhet.

Om forfatterne: Eileen Eldjarn har mastergrad i filosofi, er tidligere lektor og studerer bachelor i sosiologi. Arbeidet hennes tar for seg filosofiske spørsmål om oppmerksomhet, autonomi og epistemologi. Lara Lie Hølmebakk studerer politisk filosofi ved Trinity College i Dublin. 

Nytt fra forskersonen:

Med denne metoden ble klasserommet rolig

Ozempic viser hvorfor selskaper ikke kan kontrollere sin egen merkevare

.