Kanskje det smarteste spørsmålet helesevenset har tatt i bruk

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Jeg har selv kjent dette på kroppen. Flere av vennene mine har forventet at jeg skal slutte å jobbe om ikke så lenge. Altfor mange av oss slutter å utfordre oss selv, lære nye ting og utvikle ny kompetanse, og gjør oss dermed utdaterte før tiden.

Til mange av mine venners store overraskelse tok jeg en mastergrad og fikk meg ny jobb som 65-åring. Forestillingen om at mennesker over 60 år er dårligere til å lære nye ting, er en seiglivet og skadelig myte som vi må legge bort.

Evnen til å lære forsvinner ikke med alderen. Tvert imot kan vi fortsette å utvikle oss, tilegne oss ny kunnskap og bidra med verdifull kompetanse langt opp i årene.

Større potensial enn mange tror

Elderisme handler ikke bare om hvordan eldre blir behandlet. Når omgivelsene forventer mindre av oss, er det lett å senke kravene til seg selv. Det kan koste både helse, funksjon og livskvalitet.

Forskning antyder at vi har et langt større potensial for å bevare helse og funksjon langt opp i årene enn mange tror. Mye av det vi oppfatter som naturlige alderdomsforandringer, er ikke bare et resultat av høy alder, men like mye av inaktivitet.

Allerede for mange år siden påpekte lege og professor Peter F. Hjort at endringer mange tilskriver alderen, ofte i virkeligheten er en følge av fysisk inaktivitet.

Ny tanker om eldreomsorg

Det er umulig å se for seg at vi kan doble antall ansatte i eldreomsorgen når antallet eldre dobler seg. De store etterkrigskullene har begynt å passere 80 år, og utviklingen kommer til å prege samfunnet de neste tiårene.

Jeg har selv jobbet i hjemmesykepleien, og jeg oppdaget at dagens eldre har vokst opp med et helt annet syn på helse og omsorg enn det vi har i dag. De har opplevd en helsetjeneste der pasienten i stor grad skulle være passiv. Man lå på sykehuset til legen sa at man kunne reise hjem.

Pasienten hadde liten innflytelse og liten innsikt i egen sykdom. Helsepersonell visste best og pasientene hadde liten innflytelse de beslutningen som ble tatt.

I dag tenker vi annerledes. Vi vet at aktivitet, mestring og deltakelse er viktig for helsen. Vi vet at funksjoner som ikke brukes, gradvis forsvinner. Slutter du å gå, så mister du gangfunksjon. Likevel møter jeg fortsatt forventninger som er preget av den gamle måten å tenke på.

Altfor lave forventninger

Gjennom årene møtte jeg mange mennesker som kunne klart mer selv enn de trodde. Enkelte hadde vært gjennom en sykdomsperiode, blitt sengeliggende og mistet motet. Da tiden kom for å begynne å gå igjen, var de blitt redde. Redde for å falle. Redde for å mislykkes. Etter hvert sluttet de å forsøke.

Funksjonene ble gradvis svakere, og plutselig hadde vi fått en pleietrengende person som kanskje kunne vært langt mer selvhjulpen dersom rehabiliteringen hadde kommet raskt i gang.

Samtidig hadde mange blitt vant til at hjemmesykepleien kom innom hver dag. Besøkene ga trygghet, omsorg og sosial kontakt. Derfor var det heller ikke alltid ønskelig at hjelpen skulle trappes ned, selv når funksjonsnivået tilsa at de kunne klart mer på egen hånd.

Dette handler ikke om latskap. Det handler om frykt, uvitenhet og mangel på motivasjon. Hjelperne må bli flinkere til å oppmuntre og forklare hva som skjer. Det hjelper lite å si at pasienten mangler motivasjon.

Oppgaven vår er å skape motivasjon. Vi må forklare hva som skjer når kroppen ikke brukes. Vi må forklare hvorfor det er viktig å trene, selv når det er ubehagelig. Vi må finne ut hva som er viktig for den enkelte.

Fokus på mestringsglede

Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» er kanskje noe av det smarteste helsevesenet har tatt i bruk. For den ene handler det om å komme seg ut på verandaen, og mate fuglene. For en annen handler det om å handle selv. For en tredje handler det om å kunne gå på besøk til barnebarna. Når mennesker ser hva de kan oppnå, blir det lettere å gjøre jobben som kreves.

Samtidig må vi tørre å snakke om forventningene til offentlige tjenester. Jeg husker en familie som var skuffet fordi kommunen ikke kunne overta juleforberedelsene slik mor alltid hadde gjort dem. De hadde forventet at tjenestene skulle kompensere fullt ut for alt moren deres ikke lenger klarte selv.

Jeg møtte også brukere som nektet å vaske ansiktet sitt selv, selv om de fysisk var fullt i stand til det. Begrunnelsen var ofte den samme: «Jeg har betalt skatt hele livet. Nå er det min tur til å få hjelp.»

Jeg forstår tankegangen. Men utfordringen oppstår når hjelp som kunne vært brukt til dem som virkelig trenger den, i stedet går til oppgaver folk fortsatt mestrer selv. Det var ofte ubehagelig å stå i disse situasjonene.

Ny mestring og ny glede

Som helsepersonell vet du at personen kan klare oppgaven. Du vet at det er best for vedkommende å gjøre den selv. Likevel blir du møtt med irritasjon når du ikke overtar. Det er mye hyggeligere å hjelpe enn å stille krav, men hvis vi bare hjelper og aldri forventer noe tilbake, risikerer vi å gjøre mennesker mer hjelpeløse enn de trenger å være.

Det er også et dilemma at helsepersonell har svært få muligheter til å stille krav til dem som mottar tjenester. En tjenestemottaker kan takke nei til hjelpemidler, takke nei til rehabilitering og takke nei til trening. Likevel kommer vi tilbake dagen etter og tilbyr hjelp på nytt. Det er forståelig. Ingen ønsker tvang.

Samtidig må vi våge å diskutere om vi er tydelige nok på konsekvensene av valgene som tas. For dette handler ikke bare om penger og bemanning. Det handler om livskvalitet.

De fleste mennesker ønsker egentlig ikke å være avhengige av andre. De ønsker å mestre sitt eget liv. De ønsker å bestemme selv når de skal stå opp, hva de skal spise og hvor de skal gå. Det er kanskje den viktigste forventningen vi må skape i årene som kommer.

Nytt fra forskersonen:

Har idretten blitt for dyr for barn og unge?

Forskningen kan ikke svare på om Roblox skader barn