Har idretten blitt for dyr for barn og unge? 

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I sommer nektet fem klubber på Sørlandet å spille mot et nytt lag for 9- og 10-åringer fra hele Kristiansand, med henvisning til utvelgelse og rekruttering utenfra nærmiljøet (1).

Eliteakademier for barn og private lag organiserer turneringer i inn- og utland, og det skrives stadig i mediene om hvordan overivrige foreldre og klubbers jakt på spillere i tidligere alder  (2).

Slike eksempler er sterke, men de sier lite om hvor utbredt det er.

Professorene Tønnessen, Haugen og Sandbakk skrev nylig i en kronikk på NRK at norsk barneidrett er i ferd med å bli ødelagt av økte kostnader, tidligere selektering og at organisert trening presser ut den frie leken (3).

Hvis bekymringen stemmer, angår den de fleste barn og unge i Norge og bryter med idrettens barnerettigheter (4).

Men bekymringen er ikke ny. Allerede i stortingsmeldingen om idrettsmodellen i 2012 het det at barn begynner tidligere, at kravene til spesialisering og fokuset på konkurranse øker, og at kostnadene i enkelte idretter er svært høye langt ned i aldersklassene (5).

Det er derfor verdt å se på dataene, for tiltak bygget på feil diagnose treffer dårlig: Lavere treningsavgifter hjelper lite hvis kostnader ikke er problemet.

Dataene gir et todelt svar. Vi vet mye om hvem som deltar og slutter, men lite om hvorvidt idretten har blitt dyrere, mer selektiv og mer voksenstyrt. Vi vet mest om det som er lettest å måle, og minst om det bekymringen handler om.

Idrettsdeltakelsen er skeiv, men har ikke økt

Nesten alle norske 13 til 18 åringer (92 prosent) har vært med i et idrettslag gjennom oppveksten, og 74 prosent etter at de begynte på ungdomsskolen (6). Spørsmålet er derfor hvem som blir.

På Vg2 har nær to av tre jenter og halvparten av guttene som har vært med, sluttet, og bare 57 prosent i den laveste sosioøkonomiske tiendedelen har vært med i ungdomsidrett, mot 84 prosent i den høyeste (6).

Skjevheten i hvem som er med er stor, men de sosioøkonomiske forskjellene har hverken økt, verken i Oslo siden 2006 (7), eller nasjonalt siden 2014 (6).

I Oslo er det faktisk flere 14-åringer som er med enn tidligere, men færre på Vg1 (8). Frafallet mellom 9. trinn og Vg1 er anslått å ha økt fra rundt 15 til rundt 40 prosent (7).

Mer organisert aktivitet, men fortrenger den leken?

Blant barn har andelen som deltar i organiserte aktiviteter økt litt, først og fremst blant de yngste, og 10 til 12-åringene deltar oftere. Andelen 10 til 12-åringer som deltok tre ganger i uka eller mer økte fra halvparten til to av tre mellom 2005 og 2014 (9).

Blant ungdom var deltakelsen stabil fra 1992 til 2010, men andelen som trente fem ganger i uka eller mer økte fra 6 til 10 prosent i idrettslag, og fra 23 til 34 prosent på alle arenaer (9).

Samtidig sank andelen 6 til 12-åringer som daglig lekte ute uten voksne sank fra halvparten til færre enn fire av ti (9).

Dette er kjernen i påstanden om voksenstyring, men at det ene har erstattet det andre, er likevel ikke vist: Barn som deltar mest organisert, leker også oftest ute uten voksne (9) og trener mest på egenhånd (10).

Samfunnet rundt idretten har også endret seg. Undervisningstiden i grunnskolen økte med omtrent to skoleår fra 1990 til 2008, nesten helt og holdent for de yngste elevene (11), og foreldre til 14-åringer beskriver at de er tettere på barnas fritid enn deres egne foreldre var (12).

Det er rimelig å tro at dette fortrenger tiden til fri lek, men vi kan enda ikke dokumentere det empirisk.

Vi ser ingen dokumentert økning i kostnader

Dataene viser at kostnader oppleves ulikt, men ikke at de har økt.

Idrettslag i fem idretter oppga at kontingent og treningsavgift økte omtrent som prisveksten fra 2019 til 2024, men bare 19 prosent svarte. Utstyr og reise er målt for 2023, men rapporten har ingen sammenheng med 2019 (13).

Et øyeblikksbilde viser at foreldre i laveste inntektskvartil opplevde kostnader som en barriere nesten dobbelt så ofte som foreldre i høyeste (62 prosent mot 32 prosent) (14).

I en Oslo-undersøkelse fra 2015 oppga 17 prosent av dem som hadde sluttet, at idretten var for dyr (15).

En tolkning er at kostnader først og fremst holder barn fra lavinntektsfamilier utenfor, mer enn at kostnader er en viktig årsak til frafall.

Hvorfor slutter ungdom med idrett?

Barneidrettsbestemmelsene åpner for resultatlister fra det året barnet fyller 11, og for mesterskap som NM, EM og VM fra det året barnet fyller 13 (4). De regulerer konkurranser, men ikke klubbenes utvelgelse i hverdagen.

I talentutvelgelse er det beskrevet at tidlig modne kan favoriseres (16), men hvordan klubbene velger ut, og hva som ligger bak ekstratilbud, spilletid, lagplassering og tilgang til trenere, vet vi lite om.

Vi vet mer om hvorfor ungdom slutter. Tap av glede og tidspress fra skole er vanligst, og en del peker på at idretten blir for seriøs (14, 16, 17).

Det er spesielt etter overgangen fra barne- til ungdomsidrett at ungdom opplever større prestasjonsfokus (19). Da er det kanskje ikke overraskende at deltakelsen synker jevnt gjennom tenårene, med særlig stort frafall i overgangen til videregående (7, 17).

Hva bør idretten gjøre med de vi vet?

Norges idrettsforbunds visjon er «idrettsglede for alle» og mange særforbunds målsetning er flest mulig, lengst mulig og best mulig.

For flest mulig må idretten rekruttere flere fra lavinntektsfamilier (6). For lengst mulig bør idrettslagene legge vekt på glede, sosialt samvær, mestring og helse framfor resultjag, også i ungdomsidretten.

For best mulig må trivsel og helse gå fremfor kortsiktige prestasjoner: betydelige helseplager er vanlige blant de ivrigste ungdommene (20, 21), flere plager henger sammen med mer utbrenthet (22), og høy spesialisering og flere treningstimer i uka enn alderen i år henger sammen med flere overbelastningsskader (23).

Utøvere som blir best som voksne, har i gjennomsnitt trent mindre i hovedidretten som barn og unge enn de som bare nådde nasjonalt nivå, mens de beste juniorene har trent mer (24).

De fleste som når internasjonalt nivå som seniorer, var heller ikke blant de aller beste som juniorer (25).

Sammenhengene bygger i stor grad på tilbakeblikk og viser ikke at mindre trening gir bedre utvikling, men de gir ikke støtte for at mer organisert trening og konkurranse tidlig er veien til toppen. Det kan derfor være grunn til å vurdere mindre av det for de ivrigste.

Hva bør vi huske?

Vi vet mest om det som er lettest å måle. Den sosioøkonomiske skjevheten i hvem som er med er dokumentert, men har ikke økt.

At idretten har blitt dyrere, mer selektiv og voksenstyrt, kan verken bekreftes eller avkreftes. For ungdom finnes bare tall tilbake til 1991, men spørsmålet har endret seg. For barn går de beste tallene bare tilbake til 2005, og for kostnader til 2019. For tidlig utvelgelse finnes det ingen tidsserier, og for voksenstyring bare indirekte mål. 

Det kan også være at utviklingen er vanskelig å spore fordi kostnader, utvelgelse og voksenstyring gjelder enkelte idretter og miljøer, kanskje særlig i fotball, slik saken fra Kristiansand antyder (1), og forsvinner i gjennomsnittet for alle ungdommer. 

Stortingsmeldingen pekte allerede i 2012 på «enkelte idretter». Tall fordelt på idrett og klubbtype mangler.

Manglende dokumentasjon er ikke dokumentasjon på at ingenting har skjedd, og bekymringen er verken bekreftet eller grunnløs. Å tette kunnskapshullene krever studier som følger de samme barna over tid.

Om forfatteren:

• Christian Thue Bjørndal er medlem av Akademiet for yngre forskere (AYF).

• AYF er en tverrfaglig møteplass og forskningspolitisk plattform for yngre forskere, en pådriver for nyskapende forskningsformidling og en vitenskapelig debattarena.

• Medlemmer av AYF rullerer på å skrive fast på forskersonen.

Hva barne- og ungdomsidretten skal være og for hvem, er derimot et verdivalg som empirisk forskning ikke kan avgjøre. Lek som barna selv styrer, lærer dem å ta egne valg, regulere følelser, vurdere risiko og omgås som likeverdige (26).

Det er også et verdispørsmål hvor mye press og seleksjon idretten bør legge til i en hverdag der skolen allerede er en kilde til mye press for mange ungdommer (27).

Hvis målene skal nås, bør idrettspolitikken aktivt nå lavinntektsfamilier, og idretten bør ikke overdrive satsningen på de aller beste i barne- og tidlig ungdomsårene, men heller verne om barns tid til fri lek.

Slike grep kan fremme idrettsglede og vennskap, og kanskje redusere frafall og gi et bedre grunnlag for fremtidig toppidrett. Idretten er tross alt til for barna, og ikke omvendt.

Kilder:

1.         Eriksen RS, Øgar S. NFF henlegger saken mot Jesper Mathisens barnelag. VG. 2026 5. august.

2.         Olsen BTM, Robstad FE, Pedersen PF. Mener foreldre er med på å ødelegge barneidretten. TV 2. 2025 21. september.

3.         Wold KO. Idretten blir seriøs for tidlig. Hvorfor lytter vi ikke til Marit Bjørgen? Aftenposten. 2026 18. januar.

4.         Tønnessen E, Haugen T, Sandbakk Ø. Gullet i norsk idrett forsvinner. NRK Ytring. 2026 07.09.2026.

5.         Bestemmelser om barneidrett, (2019).

6.         Meld. St. 26 (2011–2012). Den norske idrettsmodellen. In: Kulturdepartementet, editor. 2012.

7.         Bakken A, Strandbu Å. Idrettsdeltakelse blant ungdom – før, under og etter koronapandemien [Sports participation among youth: Before, during, and after the COVID-19 pandemic] NOVA, OsloMet; 2023. Report No.: NOVA Rapport 4/23.

8.         Bakken A, Jacobsen SE. Økende ulikhet – eller stabile forskjeller? Ungdomsidrett i Oslo 1996–2026. In: Ljunggren J, editor. Oslo – samme by, ulike livssjanser: Cappelen Damm Akademisk; 2026. p. 249–67.

9.         Nordbakke S. Children's out-of-home leisure activities: changes during the last decade in Norway. Children's Geographies. 2019;17(3):347–60.

10.       Djupedal EF. På skuldrene til de minste. Nytt Norsk Tidsskrift. 2022;39(1):29–40.

11.       Stefansen K, Smette I, Strandbu Å. Understanding the increase in parents’ involvement in organized youth sports. Sport, Education and Society. 2018;23(2):162–72.

12.       Deloitte. Kostnader og kostnadsdrivere for barne- og ungdomsidretten. Oslo; 2024.

13.       Dalen HB. Fattigere barn driver mindre med idrett Statistisk sentralbyrå2025 [updated 2. desember 2025. Available from: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/artikler/fattigere-barn-driver-mindre-med-idrett.

14.       Espedalen LE, Seippel Ø. Dropout and social inequality: young people’s reasons for leaving organized sports. Ann Leis Res. 2022:1–18.

15.       Sweeney L, de la Rubia A, Taylor J, Bjørndal CT. Looking beyond relative age to understand relative advantage and disadvantage in talent development. Frontiers in Sports and Active Living. 2024;6.

16.       Persson M, Espedalen LE, Stefansen K, Strandbu Å. Opting out of youth sports: how can we understand the social processes involved? Sport, Education and Society. 2020;25(7):842–54.

17.       Solstad GM, Skilbred A, Enstad F. Idrett for alle i Oslo? Sluttrapport fra et følgeforskningsprosjekt 2019–2024. Oslo: NOVA, OsloMet; 2025. Report No.: 1/25.

18.       Jørgensen TM, Erickson K, Abrahamsen FE, Gjesdal S. Changes in perceptions of coach- and peer-created motivational climates during the children-to-youth sport transition. Journal of Applied Sport Psychology. 2026:1–27.

19.       Moseid CH, Myklebust G, Fagerland MW, Clarsen B, Bahr R. The prevalence and severity of health problems in youth elite sports: A 6-month prospective cohort study of 320 athletes. Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports. 2018;28(4):1412–23.

20.       Bjørndal CT, Bache-Mathiesen LK, Gjesdal S, Moseid CH, Myklebust G, Luteberget LS. An Examination of Training Load, Match Activities, and Health Problems in Norwegian Youth Elite Handball Players Over One Competitive Season. Frontiers in Sports and Active Living. 2021;3:1–12.

21.       Moseid NFH, Lemyre N, Roberts GC, Fagerland MW, Holm Moseid C, Bahr R. Associations between health problems and athlete burnout: a cohort study in 210 adolescent elite athletes. BMJ Open Sport & Exercise Medicine. 2023;9(1):e001514.

22.       Jayanthi NA, Post EG, Laury TC, Fabricant PD. Health Consequences of Youth Sport Specialization. Journal of Athletic Training. 2019;54(10):1040–9.

23.       Barth M, Güllich A, Macnamara BN, Hambrick DZ. Predictors of Junior Versus Senior Elite Performance are Opposite: A Systematic Review and Meta-Analysis of Participation Patterns. Sports Med. 2022;52(6):1399–416.

24.       Güllich A, Barth M, Hambrick DZ, Macnamara BN. Recent discoveries on the acquisition of the highest levels of human performance. Science. 2025;390(6779):eadt7790.

25.       Gray P. The decline of play and the rise of psychopathology in children and adolescents. American Journal of Play. 2011;3(4):443–63.

26.       Bakken A, Sletten MA, Eriksen IM. Generasjon prestasjon? Ungdoms opplevelse av press og stress. Tidsskrift for Ungdomsforskning. 2018;18(2):46–76.

Nytt fra forskersonen:

Dette er løsningen på matte-krisen i norsk skole

Regjeringa vil gjere det vanskelegare å seie nei til slike prosjekt. Det er ein dårleg idé