Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Problemet ligger kanskje ikke hos de som inviteres, men hos oss forskere som sender undersøkelsen?

I ulike forskningsprosjekter blir det sendt tusenvis av SMS-er til nordmenn. For ikke lenge siden sendte jeg SMS-er med en undersøkelse om munnhelse. Undersøkelsen fikk veldig lav respons. Dette er ikke et unntak – det ser ut som det er regelen. 

Mye mer komplekst enn jeg trodde

Å nå ulike grupper gjennom SMS-undersøkelser er utfordrende, og det er enda mer krevende når man forsøker å nå innvandrerbefolkningen, som møter unike svarbarrierer langt utover språklige forskjeller.

Som forsker som har brukt de siste årene på å samle data, og som prøver å forstå hvorfor både nordmenn og innvandrergrupper ikke deltar i helseundersøkelser via SMS, har jeg lært at problemet er mye mer komplekst enn jeg trodde.

Har vi misforstått hva som er «enkelt»? 

«Det er jo bare å trykke på lenken», tenker jeg alltid når man planlegger en nettbasert undersøkelse. I en verden der alle bruker mobiler hver dag, er det for mottakeren kanskje ikke så enkelt. 

SMS-en kommer fra et ukjent nummer – selv om det i meldingen opplyses om hvem den er fra og gir den nødvendige informasjonen om studien. En lenke til undersøkelsen leder til en nettside som krever tid og databruk. I vårt tilfelle, forutsetter spørsmålene kunnskap om det norske tannhelsesystemet som ikke alle har. For innvandrere blir barrieren enda høyere. 

Selv når man oversetter en undersøkelse, møter man kulturelle forskjeller i hvordan man forstår forebyggende helsearbeid eller spesifikke begreper. Mens tilgjengelig språk er viktig for innvandrergrupper, spiller andre faktorer en avgjørende rolle i manglende svar på undersøkelser i den norske befolkning som helhet.

Nordmenn har lært å være skeptiske til ukjente telefonnumre. Svindel SMS-er og uønskede markedsføringsmeldinger har lært oss å slette først og spørre senere. Selv lærer vi dette til våre barn når de begynner å bruke mobil. 

Når seriøse helseundersøkelser lander i samme innboks som falske meldinger, blir den behandlet som søppelpost. Dette gjelder alle populasjonsgrupper, som ofte mottar mange meldinger fra NAV, kommunene, eller legen og så videre Hvordan blir da enda en melding til som spør om tennene mottatt? 

Tannhelse er ikke prioritet nummer én 

Vi forskere må ikke glemme at våre undersøkelser møter folk i deres hverdag, ikke i våre forskningsprosjekter. Når vi sender SMS om munnhygiene til en mor eller en far som sliter med stress og økonomien, eller en som fortsatt lærer norsk og er i integreringsprosessen, konkurrerer vi med umiddelbare bekymringer som har høyere prioritet som jobb, bolig, skole, og barnepass. Enda verre: om vi spør om tannlegebesøk til folk som ikke har råd til tannbehandling.

Voksne i Norge betaler selv for tannhelsetjenester, og mange utsetter behandlingen på grunn av kostnader. Vi er glade for at barn og ungdom får gratis behandling, men det kan hende at våre spørsmål om «regelmessige kontroller» eller om «kosthold og munnhygiene» virker fremmedgjørende eller provoserende.

Blant innvandrergrupper kan man også se at en undersøkelse om tannhelse kan komme i en tid der grunnleggende behov har prioritet, noe som resulterer i at munnhygiene blir oversett. Dette kan gi tannhelsetjenesten bekymringer, men når det navigeres i boligapplikasjoner, arbeidstillatelser, språkkurs og kulturell tilpasning, kan en SMS om tannlegekontroller føles irrelevant. 

Et digitalt gap vi ikke ser

Norge er et foregangsland, men vi kan ikke glemme at det er mange som fortsatt sliter med teknologi. Eldre som bruker enkle telefoner, innvandrere med begrensede datapakker, eller folk som ikke er vant til å fylle ut skjemaer på mobilen sin. 

Deltakere som har startet en undersøkelse kan gi opp fordi de ikke klarer å navigere på den lille skjermen eller ikke kan forstå spørsmålene. Mens andre som gjerne ønsker å svare er redd for å bruke opp mobildata.

Hver gang nordmenn handler, laster ned en app, eller har kontakt med offentlige tjenester, blir de bedt om å evaluere opplevelsen. SMS-en i våre forskningsstudier konkurrerer med forespørsler fra mange andre virksomheter og enda en app som vil ha tilbakemelding. Folk har fått nok, spesielt når de ikke ser hva de får igjen for å bruke tid på våre undersøkelser.

Vi forskere må endre tilnærming 

Jeg har alltid blitt fascinert av hvor flink Norge er til å vise statistikk, ikke bare om helse, men om alle andre virksomheter som er viktige i samfunnet vårt. Mange land gjør det samme. Dette gir oss mulighet til å få mer kunnskap om landet vi bor i. Jeg er glad for å hjelpe til med å øke responsraten og også til å bli mer kjent med det som foregår i Norge. Men denne informasjonen er ikke alltid lett å få tak i.

Etter år med dårlige responsrater i ulike datainnsamlinger har jeg lært at folk ikke nødvendigvis bryr seg om tannhelse. Selv om tannhelse ikke er en prioritering, kan det være at vi forskere har valgt feil metode for å nå dem? 

Vellykkete helseundersøkelser blant mangfoldige befolkningsgrupper krever tid og tillit, og tillit kan ikke alltid bygges gjennom SMS-er. Tillit kan bygges gjennom mennesker de stoler på, men det er ikke alltid lett å møte tusenvis av mennesker ansikt til ansikt.

Noen konkrete løsninger fungerer bedre enn andre 

Fra menneskelig kontakt med dialog, bruk av andre alternativer enn digitale plattformer, spørreskjemaer som er kulturelt relevante, samt partnerskap med tillitsbyggende aktører.

Som forsker har jeg et ansvar for at forskningen min speiler hele befolkningen – ikke bare dem som er komfortable med å svare på SMS-undersøkelser. Når vi ikke klarer å nå ut til eldre, innvandrergrupper, eller personer med lav inntekt, risikerer vi å produsere kunnskap som kun gjelder de mest privilegerte. Det er problematisk i et land som Norge, hvor prinsippet om likeverdig helsehjelp står sentralt. 

Jeg innser at SMS-undersøkelser ikke er en universal løsning når folk lar være å svare grunnet manglende tillit, ikke ser verdien eller ikke forstår konteksten.

I en tid preget av undersøkelsestretthet og en overspurt befolkning, spør jeg: Hvordan kan vi endre vår tilnærming? 

Aktuelt fra forskersonen:

Nyhets­medienes porno­dekning er en klikkjakt

Vi må skille mellom at noe gjør vondt og at man er syk

______________________________________________________________________________