Det femte internasjonale polaråret kan bli uten Russland

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Norge er godt i gang med planleggingen av det kommende polaråret. En IPY-komite ledet av Norsk Polarinstitutt (NP) og et sekretariat ledet av Norges forskningsråd er etablert. 

En tildeling fra regjeringen på 1 milliarder kroner til prosjektet Polhavet 2050 er et tydelig signal om at Norge satser. De 18 institusjonene som inngår i Polhavet 2050 skal utforske et Polhav i rask endring og som er i ferd med å bli isfritt store deler av året.

Vil styrke Tromsø som arktisk hovedstad

Dette prosjektet har fått stor internasjonal oppmerksomhet og andre land styrer nå ressurser mot forskningsambisjonene i prosjektet. Det setter Norge i førersetet for den internasjonale innsatsen i Arktis under IPY. 

I tillegg har NP og UiT Norges arktiske universitet i samarbeid med Samerådet, Sør-Korea og Chile søkt om å få tildelt det internasjonale IPY-sekretariatet. Lykkes det, vil Norges posisjon som polarnasjon og Tromsø sin posisjon som arktisk hovedstad styrkes.

Den første koordinerte internasjonale innsatsen for utforskning av polarområdene ble gjennomført under det første polaråret i 1882-1883. I kjølvannet ble verdens første permanente nordlysobservatorium bygget på Halddetoppen utenfor Alta. 

Det tredje polaråret i 1957-1958 etterlot seg den tyngste arven. I 1958 ble vitenskapskomitéen for Antarktis, Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR), etablert. 

Historisk viktig samarbeid

Året etter så Antarktistraktaten dagens lys. Traktaten nedfeller at Antarktis skal være et kontinent viet fred, forskning og miljøvern. Man ble enig om å være uenig om de territorielle kravene som sju land hadde framsatt, deriblant Norge. Sovjetunionen og USA framsatte ikke egne krav. Midt under den kalde krigen klarte man å legge uenighetene på is.

Vitenskapen fortsatte å bidra til internasjonalt samarbeid utover i den kalde krigen. I 1973, ble Canada, Danmark, Norge, Sovjetunionen og USA enige om å totalfrede isbjørnen med unntak av noe tradisjonell fangst blant inuitter på Grønland og i Canada. 

I 1975, inngikk Norge og Sovjetunionen fiskeriavtalen om felles forvaltning i Barentshavet. Siden da har man blitt enige om kvoter for viktige fiskeslag som torsk, hyse og lodde basert på vitenskapelige data.

En klimakrise av eksistensiell karakter

I dag er forskningssamarbeidet mellom Norge og Russland nær null. Før krigen i Ukraina slutter, vil det neppe endre seg. Det vil ta lang tid å rehabilitere forholdet etter det tillitsbruddet som den brutale krigen utgjør. Forholdet til Russland blir ikke som før. 

Samtidig er vi som nabo ikke tjent med et varig brudd. For å sitere statsminister Jonas Gahr Støre: «Døra er lukket, men nøkkelen er ikke kastet».

Det bilaterale fiskerisamarbeidet i Barentshavet er et unntak fra et omfattende sanksjonsregime mot Russland. Betydningen av en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene, hensyn til stabilitet i nord, og matsikkerhet er viktige argumenter for å videreføre samarbeidet som også inkluderer tilgang til havnene i Kirkenes, Båtsfjord og Tromsø for russiske trålerne.

Man kan stille spørsmål om et lignende resonnement som bygger på verdien av en bærekraftig utvikling, også kan brukes på klimaområdet? Verden står overfor en klimakrise av eksistensiell karakter. Ingen steder går klimaendringene raskere enn i Arktis og konsekvensene her er allerede store. 

På samme tid påvirker issmeltingen i Arktis værsystemer i andre deler av verden. Slike koblinger påvirker jordbruket og dermed matsikkerheten i mange land utenfor Arktis.

Fravær av russiske og amerikanske klimadata

Vi står nå i en situasjon hvor klimadata fra halve Arktis mangler. I tillegg har USA begrenset tilgangen til viktige klimadatabaser. Det svekker kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for viktige politiske beslutninger knyttet til klimarisiko, klimatilpasning, beredskap og sikkerhet. Fraværet av russiske og amerikanske klimadata har en høy kostnad.

Samtidig ser vi et EU som styrker sitt engasjement i Arktis. De reviderer nå sin arktiske strategi og det er sannsynlig at vi framover får se et EU som øker sin innsats på områder knyttet til sikkerhet og ressurser. 

Interessen for IPY er også stor blant asiatiske land og det kan føre til at EU og Asia framover vil få framskutte posisjoner i utforskningen av polarområdene. Om det er nok til å gjennomføre et kraftfullt IPY i tråd med tidligere polarår, gjenstår å se.

Dyr ventetid

Historien har vist at internasjonalt forskningssamarbeid kan gi verdifulle resultater selv i perioder hvor politiske relasjoner er krevende eller til og med fraværende. 

Historisk har Russland prioritert polarområdene og gitt viktige bidrag til utforskningen av Antarktis og Arktis. Jo lengre tid det går før verdenssamfunnet får tilgang til klimadata fra Russland, jo større blir omkostningene.

Polaråret i 2032-2033 kan bli anledningen hvor klimasamarbeidet med Russland gjenopptas.

Nytt fra forskersonen:

Orbán kan tape valget på søndag, men det er ikke sikkert Europa vinner noe på det

Norge går inn i EUs Østersjøsamarbeid