En forsvarstale for Pro Sentret: Pro Sentret har gjort Norge til et bedre sted, ikke bare for de blant oss som selger sex, men for oss alle, skriver professor May-Len Skilbrei.

Jeg advarer mot å kutte Norges viktigste tiltak for prostituerte

KRONIKK: Pro Sentrets kapasitet vil svekkes kraftig med forslaget til budsjett for Oslo kommune.

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I 2008 vedtok Stortingets flertall å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Med det erkjente de samtidig at denne strategien trolig ville gjøre livet vanskeligere, og derfor mer farlig, for personer som selger sex.

Jeg har forsket på framveksten av de spesialiserte tjenestene for personer som selger sex, og vil gjerne dele noe av det jeg har lært.

Ikke bare straffens logikk

Med vedtaket i 2008 stadfestet Stortinget tydelig at innsatsen mot prostitusjon ikke burde domineres av straffesporet alene. Det viktige arbeidet som sosiale målrettede tiltak gjør i møte med personer som selger sex, måtte opprettholdes eller også styrkes.

Pro Sentret ble raskt et tilbud som jobbet helhetlig for å møte behovet til brukerne sine, lydhøre for hva de trengte.

På dette og andre områder uttrykker ofte norske myndigheter stolthet over at vi i Norge ikke bare lener oss på en forbudslinje, vi har beholdt en bred tilslutning om velferdspolitiske ordninger som følger en annen logikk. Dette både kompenserer for og komplementerer kriminalisering og straff.

Dramatisk kutt for Pro Sentret

I forrige uke ble det klart at budsjettforslaget som foreligger for Oslo kommune innebærer dramatiske økonomiske kutt for Norges viktigste prostitusjonstiltak, Pro Sentret. Kapasiteten til å følge opp brukerne deres vil med dette bli kraftig svekket.

Pro Sentret representerer det første mer faste tilbudet som ble etablert for personer som selger sex, og ble startet opp fordi politiet etterspurte en instans som kunne stille opp når de kom over jenter og kvinner som trengte noe annet enn politi for å løse sine problemer.

Pro Sentret startet som et botilbud for å løse dette behovet, men har i årene siden utviklet et bredt tilbud, et tilbud som typisk endrer seg ettersom markedet og dets sammensetning og kjennetegn endrer seg.

Pro Sentret ble raskt et tilbud som jobbet helhetlig for å møte behovet til brukerne sine, lydhøre for hva de trengte. Et interessant kjennetegn ved Pro Sentret er at denne lydhørheten ikke bare er prinsipiell og et uttrykk for omsorg, den er også pragmatisk og handler om å sørge for å gi det folk vil ha. Resultatet er at når tilliten er på plass, kan de også tilby de tjenestene folk ennå ikke vet at de trenger.

Denne tilnærmingen har skapt velferdsinnovasjoner som marginaliserte personer også utenfor prostitusjon har fått nytte av.

Et eksempel på dette er at Pro Sentret videreutviklet og styrket helsetilbudet sitt som en måte å skape møteplasser med utenlandske sexselgere på, hvorav en del var ofre for menneskehandel som det ellers var vanskelig å få i tale.

Tilbud til denne gruppa, som ikke handlet om menneskehandel, viste seg å være helt sentrale i arbeidet med å avdekke og straffeforfølge menneskehandel.

En vellykket modell

Menneskehandelspolitikken var først og fremst store ord og tiltak utformet ut fra en idé om hva fenomenet var, fram til Pro Sentret og andre identifiserte ofre som viste seg å trenge helt andre ting. Norsk menneskehandelspolitikk ble løpende revidert i møte med virkelige mennesker.

Kommunale og private prostitusjonstiltak i hele Norge lærte av denne modellen, og kom til Pro Sentret på studietur. Modellen er at man ikke moraliserer og forteller folk hva de burde ønske for seg selv, men man hjelper folk på deres egne premisser, og så sniker man inn en passende mengde av det man mener de også trenger.

I forbindelse med innsatsen opp mot utenlandske sexselgere, oppdaget Pro Sentret at mangel på oppholdstillatelse i Norge betød at de ikke hadde rett til helsehjelp. Ordninger som likevel skulle fange opp de som trengte livreddende behandling, var ikke tilstrekkelig og uansett ikke egnede for grupper som har en interesse av å operere i det skjulte.

Kommunal ulydighet

Med en pragmatisme og innsatsvilje som er typisk for Pro Sentret, fant de nye veier og løsninger. På denne måten gjorde de en ryddejobb som har lagt til rette for bedre muligheter for helsehjelp, også for andre migranter enn sexselgere.

Et lignende eksempel på at Pro Sentrets vilje og evne til innovasjon senere har kommet andre til gode, er da Pro Sentret startet opp et sprøyterom for å møte sine brukeres behov for å injisere narkotika i trygge rammer.

Pro Sentret har presset offentlige instanser til å ta mer ansvar og tåle pragmatiske løsninger som ikke helt passer med idealet.

Tiltaket skulle hindre sprøytedeling og mulig smitteoverføring, samt forebygge overdoser. Pro Sentret bedrev på denne måten kommunal ulydighet, og startet et tiltak som senere, etter store bruduljer, ble akseptert og også opprettet som et kommunalt tiltak for rusbrukere generelt.

Stor skade for småpenger

I det store bildet er Pro Sentret en svært liten virksomhet. Hvis man har vært der mye, slik jeg har vært opp gjennom årene, møter man de samme fjesene igjen og igjen. Dette er viktig for Pro Sentrets suksess, men senteret kan ikke bli stort mindre uten at det viktige arbeidet de gjør svekkes betydelig.

Pro Sentret har gitt oss, samfunnet, en høyere verdi med sin innsats enn de små bevilgningene de har hatt skulle tilsi. På tilsvarende måte vil de småpengene Oslo kommune kan spare på å strupe Pro Sentrets økonomi, gjøre større skade enn kronesummen skulle tilsi.

Pro Sentrets bidrag handler også om langt mer enn de folkene de hjelper hver dag. De pusher velferdsstatens innsats videre, og de finner opp løsninger som andre ikke visste trengtes. De gjør det primært for gruppa de jobber med, men når behovene og løsningene først er sett, har de overføringsverdi.

Pro Sentret har presset offentlige instanser til å ta mer ansvar og tåle pragmatiske løsninger som ikke helt passer med idealet, og Pro Sentret har inspirert andre, både offentlige og private aktører, til å matche innsatsen.

Et umistelig tilbud

Hva slags nyvinninger i velferden trengs i årene som kommer, for å sikre at sårbare grupper får sine behov møtt? Det vet ikke jeg, og det vet ikke Byrådet i Oslo heller.

Å være i stand til å skape velferdsinnovasjoner, som helsetilbud for irregulære migranter og sprøyterom for rusbrukere, forutsetter at noen jobber tett og kontinuerlig med sårbare personer. Slik blir man i stand til både å identifisere problemer og finne løsninger tilpasset gruppen.

Det er denne rollen vi i Oslo - og Norge - risikerer å miste om Pro Sentret strupes økonomisk.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS