Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I store deler av Norge gror deler av jordbrukslandskapet igjen. Færre aktive bønder, lav lønnsomhet og strukturelle endringer gjør at enger, beiter og utmark tas ut av drift. Dette framstilles ofte som en gevinst for naturen, men for mange av våre mest artsrike naturtyper er konsekvensen det motsatte.

I en ny studie har vi undersøkt hva som skjer når jordbruksarealer legges brakk, og konsekvensene for biologisk mangfold. Resultatene viser at våre mest artsrike naturtyper står i fare for å forsvinne – nettopp fordi bruken opphører. Da blir det vanskeligere å oppfylle Norges forpliktelser i naturavtalen.

Små arealer med uforholdsmessig stor verdi for artsmangfoldet

Vi har analysert jordbruksarealer som har vært ute av drift over flere år, og koblet disse til databaser over kartlagte semi-naturlige naturtyper og forekomster av rødlistede planter. Semi-naturlige naturtyper – som slåtteenger, naturbeitemarker, kystlynghei og boreal hei – er landskap formet av langvarig bruk gjennom slått, beite eller brenning.

Våre analyser viser at bare en liten andel av gjengrodde eller gjengroende jordbruksarealer overlapper med de kartlagte semi-naturlige naturtypene i databasene. Likevel finner vi at nettopp disse arealene rommer en stor konsentrasjon av rødlistede arter. 

les også:

Gjengroing av skog og kratt er den største trusselen mot natur­mangfold

I perioden 2001 til 2024 var over 300 truede plantearter registrert på disse arealene, mange av dem helt avhengige av åpent og skjøttet landskap – som solblom, marianøkleblom, hjertegras og andre klassiske engarter.

Naturverdien er avhengig av kvaliteten og for disse naturtypene er kvaliteten nært knyttet til aktiv skjøtsel.

Gjengroing er ikke «nøytral» naturutvikling

Når slått og beite opphører, starter en gradvis gjengroing. Busker og trær etablerer seg, lysforholdene endres, og arter som er tilpasset åpne forhold, taper konkurransen. I våre analyser av satellittdata ser vi gjennomgående svak, men «grønnere» utvikling, målt som økning i vegetasjonsindeksen NDVI over tid – et tidlig tegn på økt biomasse og begynnende suksesjon.

Dette stemmer godt med forskning fra Norge og resten av Europa. Studier fra blant annet Sverige, Alpene og middelhavslandene viser at opphør av tradisjonell drift fører til tap av arter knyttet til semi-naturlige naturtyper. 

Mange av disse naturtypene er da også vurdert som noen av de mest truede i den nye Norsk rødliste for naturtyper (2025). Der løftes gjengroing fram som en av de viktigste årsakene til at disse naturtypene er truet.

Å «la naturen gå sin gang» er derfor ikke nødvendigvis god naturforvaltning. For disse delene av vårt biologiske mangfold er det fraværet av bruk, ikke bruken i seg selv, som er den største trusselen.

Store mørketall

Et viktig funn i studien er hvor mangelfull oversikten vår er. Store deler av landet mangler kartlegging av semi-naturlige naturtyper, særlig i utmark og i områder som allerede er på vei ut av aktiv drift. Det betyr at arealene vi har identifisert, trolig bare er toppen av isfjellet, noe en fersk rapport fra NIBIO bekrefter. 

Den nasjonale overvåkingen av semi-naturlig eng (ASO), viser at naturtypen dekker større arealer enn tidligere kartlagt. Altså er det sannsynlig at mer semi-naturlig natur finnes på jordbruksareal ute av drift. Derfor må databasene oppdateres slik at naturregnskapene blir korrekte.

Mange verdifulle områder kan allerede være i ferd med å gro igjen uten å være registrert – og dermed uten å inngå i prioriteringer for skjøtsel, tilskudd eller restaurering. Risikoen er at naturverdier går tapt før vi i det hele tatt vet at og hvor de finnes.

Hva bør gjøres?

Resultatene peker på tre hovedgrep.

For det første må kartleggingen styrkes og databasene oppdateres. Vi trenger bedre oversikt over hvor semi‑naturlige naturtyper finnes, også i områder som ikke lenger er i drift. Kombinasjon av kartdata, artsobservasjoner og satellittbaserte tidsserier kan brukes som et tidlig screeningverktøy for å identifisere risikoområder.

For det andre må skjøtsel prioriteres der effekten er størst. Ressursene er begrensede, og innsatsen bør rettes mot naturtyper og områder med høy konsentrasjon av truede arter, gjennom målrettede tiltak som beite, slått, krattfjerning eller brenning.

For det tredje kan ikke jordbruket alene bære ansvaret. Mange verdifulle arealer ligger langt fra aktive bruk eller i regioner med svak rekruttering til landbruket. Her trengs alternative løsninger, som kontraktsbasert skjøtsel, samarbeid med lokale aktører og offentlige ordninger som sikrer nødvendig skjøtsel også der landbruksdrift alene ikke er bedriftsøkonomisk lønnsom.

Et veivalg for norsk natur

Norge har forpliktet seg til å stanse tapet av naturmangfold. Skal dette lykkes, må vi også ta vare på naturen som er avhengig av mennesker – ikke bare den som klarer seg uten oss.

Når jordbruket forsvinner, forsvinner ikke bare et næringsgrunnlag og et kulturlandskap. Uten bevisste valg risikerer vi også å miste noen av våre mest artsrike naturtyper. Det skjer stille, gradvis – og ofte uten at vi legger merke til det før det er for sent.

Muligheten til å snu utviklingen finnes fortsatt. Men da må vi handle nå, mens engene ennå er åpne, og artene fortsatt er der.

Aktuelt fra forskersonen:

Dette bekymrer unge i Norge mest

Skogen er selvsagt ikke et museum