Som medlem av lærergruppen ved Norsk Karakteranalytisk Institutt har jeg lest saken som nå pågår i nettavisen forskning.no. Jeg har også kjennskap til at Norsk Psykologforening ikke lenger godkjenner instituttets utdanning. 

Jeg har noen kommentarer til dette. Men jeg vil aller først beskrive noe av min erfaring som karakteranalytiker og psykolog.

Har jobbet i 30 år med alvorlig psykisk syke

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I løpet av min praksis som spesialist og karakteranalytiker i 45 år har jeg i ett tilfelle hatt en klagesak mot min behandling. Det var ganske nylig og gjaldt en pasient som jeg forsøkte å behandle etter at pasienten hadde hatt innleggelser og kontakt med mange psykologer i psykisk helsevern som ikke kunne hjelpe. 

Behandlingen ble avsluttet etter ca. ett år. Pasienten var dessverre ikke tilgjengelig for den psykoterapiformen jeg tilbød, samtidig som pasienten hadde en alvorlig psykisk lidelse. 

Behandlingen fører frem for mange

Jeg har i 30 år arbeidet i sykehus med alvorlig psykisk syke. I det meste av denne tiden har de avdelingene og prosjektene jeg har arbeidet i vært evaluert av eksterne forskningsinstanser som Universitetet i Oslo og forskningsinstituttet FAFO. Jeg har også selv fått forskningsmidler og gjort kvalitativ forskning på pasienter som har gått i karakteranalyse.

Mange av mine kolleger i lærergruppen ved Norsk Karakteranalytisk Institutt har liknende erfaringer og kompetanse. Vi arbeider innenfor en psykoanalytisk tradisjon kalt karakteranalyse som har utviklet seg over mange år i Norge. 

Mange har, som jeg, brukt mesteparten av vårt yrkesliv til å arbeide med kontaktetablering og psykoterapi med pasienter som helsevesenet ikke har nådd frem til tidligere. Det kan være pasienter med rusavhengighet og psykoselidelser og som har måttet oppsøkes og behandles på ulike måter ambulant. 

Dette har vist seg å føre frem for mange, og har nå blitt anerkjent som evidensbasert behandling og som benyttes innenfor de fleste helseforetak.

Fokus på pasientens kroppslige fremtreden

Allerede omkring år 2000 søkte jeg sammen med kolleger og fikk midler til å starte opp det første ROP-teamet i Norge ved et sykehus i Oslo. Et høyt kvalifisert team for flyktninger med psykoselidelse og dissosiative lidelser ble startet opp samme sted etter at jeg lanserte prosjektet og fikk midler fra Oslo Kommune og Helsedirektoratet.

I alt dette arbeidet har min utdanning og faglige interesse vært karakteranalyse og psykoanalyse. Noe av arbeidsmåtene kan det leses om i artikkelen «Psykoanalyse på gata» i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, juni 2018. 

En psykoanalytisk retning som karakteranalysen, har som utgangspunkt at pasientens måte å fremtre på kroppslig og uten ord er et vesentlig fokus i tillegg til språklig kommunikasjon. Det har vist seg at å ha dette fokuset har bidratt til at man får tak i ressurser og vanskeligheter som ellers ikke blir tilgjengelige i behandlingen.

Styrke med en tverrfaglig tilnærming

En særlig styrke er at man innenfor en slik tenkning oftest arbeider tverrfaglig, med fysioterapeuter, sosionomer og miljøer innenfor uttrykksterapi. 

Det har ofte vist seg at den kroppsorienterte forståelsen innen karakteranalyse har bidratt til at pasienter kommer i meningsfull aktivitet som har gitt stor bedring både i funksjon og symptomatologi.

Karakteranalyse har vært en banebryter i utviklingen av arbeidet med alvorlig psykisk syke i Norge. Det finnes beskrivelser av arbeidsformer og kasuistikker i litteratur fra instituttet. 

Men dessverre har det i liten grad vært interesse for å forske på karakteranalytisk orientert psykoterapi i større format, kanskje fordi pasientgruppene vi har forholdt oss til oftest har vært vanskelig tilgjengelige. 

Forstemmende at behandlingen bringes i vanry

Det er derfor forstemmende at noen kritiske røster nå ser ut til å bringe denne behandlingen i vanry. Dette betyr imidlertid ikke at de feilene som kan være gjort ikke skal frem i lyset, og at det ikke skal stilles spørsmål til denne og andre psykoanalytiske terapiformer. 

Det er ikke mulig for meg å gå i detalj omkring de sakene som Forskning.no løfter frem. Men jeg kjenner gjennom kollegamiljøet til noen andre saker enn min egen, hvor terapeutene fra det karakteranalytiske miljøet både med veiledning og hardt arbeid over lang tid jobbet bra med pasientene. At en tidligere pasient forteller om en prosess som har vært vond for henne, mener jeg ikke bør bringe en verdifull psykoterapitradisjon i vanry.

Arbeider med å oppnå godkjenning på ny

Norsk Karakteranalytisk Institutt arbeider selvfølgelig nå med å oppnå godkjenning på ny. Selv har jeg bare et par år igjen av min psykologpraksis. Men mange yngre svært kompetente psykologer og leger i miljøet håper inderlig at vårt bidrag til psykoterapi for alvorlig syke mennesker fortsatt skal anerkjennes i Norge.

Det vil være svært leit om psykologer og leger med en karakteranalytisk og psykoanalytisk kompetanse gjennom den destruktive prosessen som nå pågår ikke lenger skal være tilgjengelig for alvorlig psykisk syke mennesker. 

Det som nesten kan virke som en kampanje undergraver etter min vurdering vår mulighet til å fortsette det vanskelige arbeidet med å utvikle tillitsforhold til mennesker som har mistet troen på en meningsfull og sunn fremtid. 

At forsøk på å behandle mennesker som i utgangspunktet har lav tillit til mulighetene for hjelp skal lide av at helsepersonell unngår dem av frykt for å feile, er vel det vi minst ønsker. 

 Det hadde vært heldig om Forskning.no kunne fokusere på hvordan forskningen kan dreies i en retning av pasienter som er vanskelig tilgjengelige og som er blant de mest utsatte i samfunnet vårt.

LES OGSÅ:

Psykoterapi: Dette ville vi aldri godtatt om det gjaldt legemidler

DEBATT: Mens legemiddelindustrien er pålagt å undersøke negative effekter av legemidler før godkjenning, er det helt opp til psykologene selv om de skal gjøre dette i kliniske studier på psykologisk behandling, skriver psykolog og forsker Joar Øvreaas Halvorsen.