Læreren blir glemt i disku­sjonen om beredskap

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Moderne samfunn som Norge står overfor trusler som ikke lenger kun handler om fysisk makt eller angrep på kritisk infrastruktur.

Gjennom målrettet manipulasjon av kognitive prosesser forsøker trusselaktører å forme hvordan mennesker oppfatter, tolker og reagerer på informasjon.

Slike operasjoner kan gjennomføres ved hjelp av koordinerte desinformasjonskampanjer, fabrikkert eller selektivt manipulert informasjon, KI-generert innhold og strategisk utnyttelse av algoritmer i sosiale medier.

Felles for disse metodene er at de kan brukes til å manipulere hvordan mennesker oppfatter, tolker og vurderer informasjon, med mål om å korrumpere virkelighetsforståelsen, svekke tillit eller forstyrre beslutningstaking.

Mellomtittel

I NATO og andre forsvars- og sikkerhetspolitiske miljøer brukes begrepet kognitiv krigføring (cognitive warfare) i økende grad for å beskrive denne bredere kampen om menneskelig kognisjon og beslutningstaking.

Målet er ikke nødvendigvis å ødelegge fysisk infrastruktur, men å utnytte sårbarheter i hvordan individer og fellesskap bearbeider informasjon, danner seg oppfatninger og tar beslutninger.

For eksempel kan koordinerte desinformasjonskampanjer forsterke eksisterende motsetninger i samfunnet, svekke tilliten til demokratiske institusjoner eller skape usikkerhet under en nasjonal krise.

Over tid kan slike aktiviteter svekke den felles virkelighetsforståelsen og det sosiale samholdet som samfunnets motstandskraft er avhengig av.

Beredskapsressursen vi ikke regner med

Året 2026 er utpekt som Totalforsvarsåret i Norge. Staten investerer tungt i forsvar, og egenberedskap står høyt på dagsordenen. Vi må være forberedt på å forebygge, motstå og håndtere alvorlige kriser, væpnede konflikter og krig.

Dette innebærer å beskytte grensene våre, sikre kritisk infrastruktur som kraft- og vannforsyning, og opprettholde samfunnsviktige tjenester, inkludert de internettbaserte systemene som utgjør ryggraden i vår digitale hverdag.

Derfor er totalberedskap avgjørende, og den strekker seg langt utover det tradisjonelle militære fokuset. Den handler om å bygge konkret motstandskraft som sikrer at grunnleggende samfunnsfunksjoner opprettholdes ved komplekse forstyrrelser som rammer offentlige institusjoner, private virksomheter og den enkelte husholdning.

Men det som allerede er under angrep, er vår evne til å tenke, vurdere og handle. Barn og unge utgjør samfunnets viktigste kognitive ressurs, fordi de bærer framtidens evne til kritisk tekning, demokratisk deltakelse og informert beslutningstaking.

Samtidig er de særlig sårbare for påvirkning, og derfor må arbeidet med å bygge kognitiv motstandskraft begynne i klasserommet. 

Gjennom kritisk tenkning, refleksjon og demokratisk dannelse utvikler skolen borgere som kan stå imot desinformasjon og splittelse. Denne motstandskraften bygges ikke først og fremst i beredskapslagre eller kommandosentraler, men i norske klasserom.

Her har Norge allerede en beredskapsressurs. Vi har bare ikke regnet den inn: læreren.

Samfunnsberedskap bygges (også) i klasserommet

NOU-en Fellesskolen – Bærebjelken i framtidens samfunn beskriver fellesskolen som en nasjonsbyggende institusjon og en forutsetning for demokratiets fremtid. Fellesskolen skal virke samlende, fremme likeverd og forberede nye generasjoner på aktiv deltakelse i demokratiet.

I dette arbeidet har læreren en nøkkelrolle. Lærere har en tillitsposisjon nettopp der mange av de menneskelige kapasitetene som samfunnets motstandskraft avhenger av, utvikles.

Lærere har noe viktig til felles med ingeniørene som vedlikeholder og sikrer kritiske samfunnstjenester: Begge ivaretar verdier som samfunnet er avhengig av. Den ene beskytter teknisk infrastruktur. Den andre bidrar til å utvikle dømmekraft, kritisk tenkning, demokratisk kompetanse og motstandskraft hos menneskene som skal leve i, delta i og forsvare et demokratisk samfunn.

Hver dag skaper lærere arenaer for deltakelse, samarbeid, konflikthåndtering og fellesskap. De hjelper elever med å orientere seg i en kompleks verden, møte ulike perspektiver og utvikle tillit til både seg selv og andre. Derfor er læreren ikke bare en formidler av fagkunnskap. Læreren er også en nasjonsbygger.

Vi må ikke la et svekket fellesskap bli vår største sikkerhetsrisiko

Samtidig fremmer NOU-en at nettopp de verdiene fellesskolen skal bygge, som tillit, fellesskap og demokratisk deltakelse, er under press.

Utvalget peker blant annet på at digitale medier og kunstig intelligens endrer hvordan mennesker lærer, kommuniserer og forholder seg til kunnskap, at desinformasjon og polarisering utfordrer demokratiet, at økende individualisering kan svekke fellesskapsorienteringen, og at større sosiale forskjeller kan gi mer segregering og mindre gjensidig forståelse mellom grupper i samfunnet.

Utvalget beskriver dermed ikke bare en skolekrise, men en mulig fellesskapskrise.

Det som står på spill når fellesskolen svekkes, er mer enn læringsresultater. Det handler om å bevare tilliten mellom mennesker, styrke fellesskapet og sikre et demokrati som fungerer over tid. Dette bør få konsekvenser for hvordan vi tenker beredskap.

For eksempel har andre land, blant dem Finland, i større grad koblet utdanning, mediekompetanse og samfunnets motstandskraft til sitt beredskapsarbeid. Vi trenger ikke å kopiere den Finske modellen, men vi bør la oss utfordre av tanken om at beredskap også handler om kunnskap, dømmekraft og fellesskap.

Det holder ikke med fine ord

Beredskap starter ikke når en krise oppstår. Den begynner langt tidligere: i klasserommene våre. Der møter lærere barn og unge som skal lære å skille informasjon fra påvirkning, fakta fra desinformasjon og argumenter fra manipulasjon.  

Men demokratisk og kognitiv motstandskraft er ikke noe et samfunn opparbeider seg én gang for alle. Den må utvikles og vedlikeholdes, generasjon etter generasjon. Derfor holder det ikke å slå fast at tillit, kritisk tenkning og motstandskraft er viktige beredskapsmål. Lærerne som skal bidra til å utvikle disse egenskapene, må også få ressursene, kompetansen og handlingsrommet de trenger.

Å styrke lærere er ikke bare god utdanningspolitikk. Det er god beredskapspolitikk.

Å anerkjenne lærere som en nasjonal beredskapskapasitet må bety mer enn fine ord. Vi kan ikke legge et beredskapsansvar på lærere uten samtidig å gi dem forutsetningene for å løse det.

Norge kan gå foran, men det krever handling

Utdanningens rolle må få en tydeligere plass i arbeidet med totalberedskap. Samarbeidet mellom utdannings- og beredskapsmyndighetene må styrkes. Vi trenger mer forskning på hvordan skolen kan bidra til å utvikle demokratisk og kognitiv motstandskraft i møte med nye former for påvirkning.

Og lærere må få tilgang til den kompetansen, tiden og de verktøyene som trengs for å møte et informasjonsmiljø preget av kunstig intelligens, desinformasjon og påvirkningsforsøk.

Hvis regjeringen mener alvor med totalberedskap, bør den gjøre tre ting: anerkjenne utdanningens rolle, koble utdannings- og beredskapsmyndighetene tettere sammen, og investere i forskning, lærerutdanning og kompetanseutvikling som styrker den demokratiske og kognitive motstandskraften samfunnet er avhengig av.

I dag regnes ikke lærere som en kritisk nasjonal beredskapsressurs. Likevel er stadig mer av beredskapspolitikken avhengig av kapasiteter som lærere har ansvar for å utvikle.

Så vidt vi vet, har ingen land ennå tatt dette steget fullt ut. Norge bør være det første landet som anerkjenner lærere som en nasjonal beredskapskapasitet. Og handle deretter.

Nytt fra forskersonen:

Regjeringa vil gjere det vanskelegare å seie nei til slike prosjekt. Det er ein dårleg idé

Den er stripete, stilig og stinkende, og for første gang i Norge