Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det følgende innlegget svarer på en tekst skrevet av lege Andreas Nydal. Nydal hevder at ADHD-diagnosen er for lite restriktiv og står i fare for å bli utvannet. Diagnosekriteriene bør strammes inn for å unngå at diagnosen blir ubrukelig, ifølge Nydal. Han skriver følgelig at «Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger.»

Det lege Andreas Nydal kaller utvanning av ADGD-diagnosen, er i realiteten fremgang. Vi har endelig fått kunnskapen til å se barna som før led i stillhet og da spesielt de som maskerer.

I småskolen er maskering et overlevelsesprosjekt som koster alt. Dette er barna som sitter som tente lys og er pliktoppfyllende, men som koker innvendig. De bruker all kapasitet på å skjule et ekstremt tankekjør og en frykt for å skille seg ut. 

Prisen de betaler er skyhøy. Vi ser barn som utvikler angst, depresjon og tapt livsgnist. For disse barna er ikke diagnosen en merkelapp, men en livsnødvendig forklaring på hvorfor verden føles så uutholdelig intens.

Vi skal ikke velge mellom to goder når vi trenger begge

Nydal foreslår en mer aktiv skole som løsningen på det han kaller en diagnoseeksplosjon. Han har rett i at en mer praktisk skole er helt nødvendig for alle barns læring. 

Hjerneforsker Per Brodal understreker at hjernen lærer best gjennom aktivitet med hele kroppen. I boken «Lek og Læring i et nevroperspektiv» (2022) forklarer Brodal hvordan hjernen utvikles «nedenfra og opp». Motorikk og sanseerfaringer legger det nevrobiologiske fundamentet for senere kognitiv læring og konsentrasjon. 

Nydal begår en alvorlig tankefeil når han setter systemendring opp mot behovet for diagnose. Det er ikke et spørsmål om å velge én av to løsninger.

Forskning på inkluderende læringsmiljøer understreker at universelle tiltak, som en mer aktiv skolehverdag, fungerer forebyggende for alle elever. Likevel kan ikke dette erstatte behovet for målrettet, individuell støtte for barn med spesifikke nevrobiologiske sårbarheter. Det er i samspillet mellom systemendring og individuell tilrettelegging at vi ser best effekt. (Evertsen og Lunde, 2025)

Læring gjennom mestring og regulering

Det er en alvorlig svikt at småskolen i dag nesten helt mangler de praktiske arenaene, som sløyd og gym, som før gjorde hverdagen overkommelig. Vi ser gjennom prosjekter i blant annet Stavanger-skolen at praktiske læringsmetoder regulerer nervesystemet så godt at barna føler mestring i noe. 

Forsker Cecilie Evertsen påpeker at barn er biologisk «prekodet» for å erfare verden med hele sanseapparatet. Gjennom prosjekter ser vi at praktiske læringsmetoder bidrar til å regulere barnas nervesystem ved å senke stressnivået og fremme opplevelsen av trygghet. En slik «hjernevennlig» skole, som balanserer barnas behov for aktivitet og hvile, er avgjørende for å dempe uro.

Men barna skal ikke bare «overleve» skoledagen. De skal tilpasses inn i et fellesskap med enorme mengder stimuli og krav om å konsentrere seg og veksle mellom aktiviteter uten avbrudd. For at de skal vokse helhetlig, kreves det motivasjonsforståelse, lydskjerming, pauser, tilpasset krav, forutsigbarhet, evne til å lese barnas atferd og oppdelte oppgaver. 

For veldig mange er også medisinsk støtte helt nødvendig for i det hele tatt å ha kapasitet til å stå i disse kravene over tid uten å bli fullstendig utmattet.

Det biologiske gapet og systemets svikt

Verdensledende ekspert Dr. Russell Barkley viser i boken «Taking charge over ADHD» at barn med ADHD generelt er 30 prosent mer umodne i de eksekutive funksjonene enn sine jevnaldrende. Når vi ser på desemberbarna, blir dette gapet astronomisk. Leger som Nydal må forstå at man ikke bare kan «trene bort» en nevrobiologisk modningsforsinkelse med mer gym.

For mange er en diagnose og medisinsk støtte helt avgjørende for i det hele tatt å ha kapsitet til å stå i skolehverdagens krav. I boken «Attention-Deficit Hyperactivity Disorder» understreker Barkley at ADHD er en av de mest behandlingsbare tilstandene innen psykiatrien, og at riktig medisinering for mange er selve «brillen» som gjør det mulig for barnet å bruke sine evner og lykkes sosialt og faglig. 

Å nekte denne støtten er å ignorere omfattende forskning som viser at ubehandlet ADHD gir betydelig økt risiko for utenforskap og psykiske helseplager senere i livet. 

Stopp stigmatiseringen

Leger og debattanter må slutte å stigmatisere en reell funksjonsnedsettelse. Diagnosen er verktøyet som gir tilgang til støtten vi trenger i et rigid samfunn. 

Vi trenger et samfunn bygget på aksept og dyp kunnskap, der alle barn kan vokse opp med selvfølelsen intakt, med forståelse for egne vedvarende behov, og med en aksept fra fellesskapet om at man er god nok. Slik gir vi dem troen på en god fremtid også som voksne.

Les også:

Rekordår for Forskersonen: Disse ti artiklene ble mest lest i 2025