Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Barn som utsettes for fysisk eller psykisk vold, viser ofte uro, konsentrasjonsvansker og søvnvansker. Dette er også sentrale kjennetegn ved ADHD. Problemet oppstår når ADHD-diagnosen settes på grunnlag av atferd alene, uten at vold er systematisk utelukket som mulig årsak.

Vold mot barn omfatter ikke bare direkte mishandling. Barn som er vitne til vold fra en forelder mot den andre regnes også som voldsutsatte, og dette kan være like psykisk skadelig som å være direkte utsatt. Likevel blir slike erfaringer ofte ikke identifisert i psykisk helsevern.

Velkjent forskning – mangelfull praksis

Forskning har i flere tiår vist at barn som har vært utsatt for vold, overgrep eller annen alvorlig traumatisering, kan utvikle symptomer som ligner ADHD. Samtidig dokumenteres det at disse barna ofte får en ADHD-diagnose i stedet for at volden avdekkes.

ADHD brukes som en symptomdiagnose. Den beskriver hvordan barnet fremstår, men ikke hvorfor. Når årsaken er vold eller vedvarende utrygghet, hjelper ikke diagnosen i seg selv. Det eneste som beskytter barnet, er at volden oppdages og stoppes.

Å avdekke dette krever både tid, kompetanse og mot. Det er krevende å undersøke hva som kan ligge bak symptomene, og ubehagelig å ta inn over seg at foreldre som fremstår ressurssterke og velfungerende, kan være involvert i vold – enten som utøvere eller utsatte.

En viktig forklaring på svikten er hvordan utredninger gjennomføres. ADHD-utredninger baserer seg i stor grad på observerbar atferd, mens vurdering av traumelidelser forutsetter at belastende erfaringer identifiseres. Dette tar tid og krever spesiell kompetanse. Når vold ikke kartlegges systematisk og på sensitive måter, blir den heller ikke en del av vurderingsgrunnlaget.

Konsekvensen er at reaksjoner på vold kan bli forstått som uttrykk for en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse, heller enn som forståelige reaksjoner på en utrygg livssituasjon.

Tallene som viser systemsvikt

Dette mønsteret gjenfinnes også i konkrete saker. I Norge er historien om Christoffer Kihle Gjerstad et alvorlig eksempel. Han ble forstått som et barn med ADHD, uten at volden han var utsatt for ble avdekket. Det endte med at han ble drept av sin stefar.

Rundt 70 000 barn er årlig i kontakt med barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Samtidig sendes det færre enn 800 bekymringsmeldinger om vold fra hele helsevesenet, og under 100 fra BUP når det gjelder psykisk mishandling.

Dette står i sterk kontrast til forekomststudier som viser at over 120 000 barn i Norge opplever vold i oppveksten, ofte som vitne til vold fra en forelder mot den andre. En studie har vist at omtrent 60 prosent av barn i BUP har traumeerfaringer, ofte i form av vold og overgrep.

Samtidig svarer over 90 prosent av BUP-ansatte sier antall ADHD-diagnoser ville vært redusert dersom alle barn vokste opp i trygge forhold. Likevel mangler kartlegging av psykososiale belastninger helt eller delvis i over halvparten av utredningene, og i 2023 ble voldsrelaterte koder brukt i kun tre prosent av tilfellene.

Kunnskap uten krav

Til tross for denne kunnskapen stilles det i dag ingen krav om dokumentert voldskompetanse i BUP, i motsetning til hva som gjelder for ansatte på legevakt. Helsedirektoratets ADHD-retningslinjer krever heller ikke at vold eller annen traumatisering systematisk utelukkes før diagnose settes. 

Det virker som om det forutsettes at informasjon kommer frem av seg selv, til tross for at vold og annen traumatisering ofte er preget av frykt, skam og taushet.

Det kan også stilles spørsmål ved om retningslinjene i tilstrekkelig grad reflekterer forskningen som både dokumenterer betydelig symptomoverlapp mellom post traumatisk stress og ADHD, og samtidig beskriver distinkte kjennetegn som er avgjørende for differensialdiagnostikk. I andre land er dette adressert gjennom egne faglige veiledere.

Ikke et kunnskapsproblem

Så lenge vold og annen traumatisering ikke kartlegges systematisk hos barn med ADHD-lignende symptomer, vil noen barn få en ADHD diagnose – mens volden fortsetter. Det samme gjelder for seksuelle overgrep og annen traumatisering.

• Les også: En ADHD‑debatt på ville veier

Dette er ikke først og fremst et kunnskapsproblem. Det er et spørsmål om praksis, ansvar og barns rett til beskyttelse.

(Om «Hjelp meg stoppe volden»: «Hjelp meg stoppe volden» er en frivillig interesseorganisasjon for voldsutsatte og deres pårørende. De jobber for å øke forståelse om vold som fenomen, og kunnskapen om hva voldsutsatte barn og voksne trenger, blant politikere i kommuner, stortinget og regjeringen, i fagmiljøer og direktorater)

Aktuelt på forskersonen:

Når livet går mot slutten, kan stillhet være like fint som de «gode samtalene»

Ja, Kari Nessa Nordtun, vi trenger mer kroppsøving - men hva betyr egentlig det?